onsdag 31. oktober 2012

Film: I fars namn


Filmen “I fars namn” (In the name of the father) er eit drama som ble filmatisert i 1993. Historia er ein sann forteljing frå 70-årene i Storbritannia. Filmen er regissert av den irske regissøren Jim Sheridan, som har vore Oscar-nominert fleire gonger. Dei viktigaste rollane speles av Daniel Day-Lewis, Emma Thompson og Pete Postlethwaite.

Filmen handlar om Gerry Conlon, ein ung mann som bur i Belfast og fordriv tida si med steling. Handlinga er lagt til konflikten mellom Irland og England i 1970-årene. Britiske soldatar mistenkjer Gerry for å være en snikskyttar frå IRA, og i eit lokalt opprør mot dei britiske soldatane, kvar Gerry får sjølve IRA på nakken, avgjer Gerrys far, Giuseppe, at sonen bør forlate byen for å halde seg unna trøbbel. Gerry er sende til sin tante i London, men flyttar i staden inn i et kollektiv av hippiar saman med sin venn Paul Hill. Mens Gerry og Paul er i London blir ein pub i Guildford sprengt av ein bombe. Som irsk i London, er Gerry og Paul på feil stad til feil tid. Dei, samt fleire frå kollektivet, blir arrestert og henta inn til avhøyr under den nye “terroristlova”, ein lov utvikla av myndigheitene for å prøve å fakke terroristane. Under avhøyra blir Gerry utsette for vald, manipulasjon og truslar og tvinges til å underskrive ein tilståing på at han, saman med Paul og eit par andre frå kollektivet, står bak sprenginga av puben i Guildford.  I retten blir dei overkøyrt av rettssystemet og politiet og idømd lange fengselsstraffer. Gerrys tante i London, hennar barn og Gerrys far arresteras som medhjelparar og blir også dømd. Ein lang og tøff kamp for fridommen og rettferd byrjar.

 “I fars namn” er ein godt utført film som eg fann kvalitet i. Filmen stiller samfunnskritiske spørsmål om rettferd og gav meg nye perspektiv. Eg sett stor pris på filmar som gjer innsikt, og det syns eg at eg fekk av denne. Ein god film treng ikkje å ha intense biljaktar eller klissete kjærleikscener for å oppnå noko, ofte er det enkle det aller beste. Der syns eg denne filmen framheva seg. Den er enkel i utforming, men samtidig sterk og brutalt ærleg.

Eg vil difor gi filmen terningkast 6, og anbefala den varmt.
 
Her kan du se om vi har den inne.
Regine, Alta VGS Biblioteket

mandag 15. oktober 2012

Bok: Evig søndag av Linnea Myhre

Linnéa Myhre er best kjent som sinnabloggeren fra Alt du vet er feil og ble kåret til årets beste blogger i 2011. Det er også laget en nettserie om henne, La Linnéa leve, hvor hennes venn Andreas prøver å hjelpe henne med depresjonen hun sliter med. Nå har hun også debutert som forfatter med boka Evig søndag.


 
Evig søndag er skrevet som en dagbok hvor vi følger Linnéa gjennom ett år av livet hennes. Linnéa skriver om sitt liv med både depresjoner og spiseforstyrrelser, og vinteren 2011 begynner hun hos psykiater for å gjøre noe med problemene hennes. Mesteparten av handlinga i boka foregår hjemme i leiligheten til Linnéa, hvor vi får et innblikk i hverdagen til en jente med store problemer.

"Jeg venter bare på at det skal bli kveld og jeg kan spise kveldsmat. Det er det jeg har gjort i de fem siste årene. Ventet på neste måltid. Sett på klokken og talt minutter til jeg igjen har tillatelse til å spise. Det er enda to timer til kveldsmat, og jeg gleder meg, jeg skal innrømme det, slik jeg alltid har gjort. Spesielt etter at jeg begynte med disse lompene, som er mer eller mindre det eneste jeg har spist det siste året. Jeg gruer meg allerede til fatet er tomt, til pakken med lomper er tom, for da er dagen slutt, selv om klokken bare vil være 20:00. Dagen er uansett slutt og jeg må vente til maten synker i hele tre timer før jeg i det hele tatt kan drømme om å ta sovemedisiner og legge meg."

Dette var en bok jeg ikke klarte å legge fra meg før jeg hadde lest den ut. Selv om det ikke er så veldig mye som skjer i boka, er det likevel en veldig interessant bok og en sterk historie Linnéa forteller. Hun skriver på en enkel og ærlig måte og sier ting slik som de er. Hun er modig som tør å skrive en bok som det her hvor hun utleverer seg selv så mye.

Her kan du se om vi har boka inne.
En annen blogger som også har skrevet bok om spiseforstyrrelser er Kristine Getz. Boka heter Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? og den har vi også på biblioteket. Dette står bak på boka:

Sommeren 2010 sto 27 år gamle Kristine Getz fram i et debattinnlegg i Aftenposten og fortalte om sine 10 år med spiseforstyrrelser: "Ti år med spiseforstyrrelser tilsvarer 3650 dager fylt av selvhat, selvsabotasje og skam." Vendepunktet kom da Kristine begynte å blogge. Ved å sette ord på sine innerste tanker og følelser, og ved å blottlegge seg, kunne egenterapien begynne. Kristine klarer å beskrive en spiseforstyrrelse slik at vi faktisk forstår hva denne ubegripelige sykdommen går ut på, og hva den gjør med en. Hun skriver gripende og nådeløst ærlig, og vi tror på henne når hun midt i håpløsheten forteller at hun vil bli frisk. Derfor er dette også en bok full av optimisme og livsvilje.

Maileen, Alta vgs

 

fredag 12. oktober 2012

Årets nobelprisvinner i litteratur


I år gikk nobelprisen i litteratur til den kinesiske forfatteren Mo Yan

who with hallucinatory realism merges folk tales, history and the contemporary”.

Mo Yan betyr egentlig «ikke snakk» og er et pseudonym for Guan Muoye. Han er en kontroversiell forfatter og bøkene hans har i perioder vært forbudte i Kina fordi de har gått utenfor grensen for hva kinesiske myndigheter har godtatt.

 
Mo Yan har gitt ut 3 bøker på norsk:

Rødt korn (1995)
Livet og døden tar rotta på meg (2010)

Store bryster og brede hofter (2011)