Bokanmeldelse : The Da Vinci Code : Dan Brown

The Da Vinci Code

By Dan Brown

The Da Vinci Code is a mystery-detective book written by Dan Brown and released in 2003.

The Da Vinci code is a book about mainly 2 people. One of them is Robert Langdon; the other one is named Sophie Neveu. What this book is about is finding out who and why someone would kill Jaques Sauniere, which is Sophie’s grandfather. During this search for truth Langdon and Neveu find out that Sophie’s grandfather is a part of a cult called the priory of the sion. This cult’s job is guarding the treasure that the knight Templars found several thousand years ago which can force the whole catholic Christianity on its knees. The treasure itself was documents proving that the teachings of the Catholic Church were just made up nonsense. The documents were the proof of that Jesus; the savior, was nothing more than a human being.  

During this journey both Sophie and Langdon find out things about Christianity that almost no man has ever heard of.

This book is written in a very special manner. It is made so that you wonder what mysteries both Sophie and Langdon will have to solve next. You look forward to the next piece of the puzzle that is put together by Sophie’s grandfather and the remaining part of his cult. What dangers lay around the next corner? What will they have to do to get closer to the answer of Jesus’s mortality? I myself find this book very entertaining as it keeps you posted on mostly everything that the main characters has experienced, as an example, the narrator of this story tells you everything that happened several thousand years ago with such convincement that you would believe everything he said. He also tells you about Langdon and Neveu’s past in a manner that makes you wonder what happened, or that you plainly just find it funny. The humor in this book isn’t really outstanding, though that’s not really what the book is about, it has a few good spots, but there are few of those.

The book overall is well written. The character development is amazing, both Sophie and Robert changes dramatically during this story. You want to know more each time you turn the page. It is simply an amazing book. I’d recommend it to all teen and adults; it is a real mind twister of a book. But it is worth the loss of brain cells you use on scratching your head trying to find out what happens next.

Martin B. Agledahl

Vigdis Hjorth : Snakk til meg : Cappelen Damm, 266 sider

Utmattende om ensomhet

 Publisert i Altaposten  og på solgunnsin.blogspot.com 22. september 2010


Vigdis Hjorth er en av Norges mest kjente forfattere. Hun debuterte i 1983 med en barnebok hun fikk Norsk kulturråds debutantpris for. Siden har hun blant annet fått Kritikerprisen. Denne gangen har Hjorth skrevet en bok der hun leker med språket, klisjeer og stereotypier.
Bibliotekaren Ingeborg har vært enke i mange år. Hennes eneste familie er en voksen sønn som bor i Stockholm. Hun har lite kontakt med ham, og hun savner han veldig. Men fordi hun er redd for å kvele han med morskjærlighet tar hun sjelden kontakt.

Sønnen kommer ikke hjem til jul, og ikke for å feire det nye året heller. Kollegaene på biblioteket er kun kollegaer, og venner har hun ikke. Ingeborg er et ensomt menneske som mest av alt savner sønnen sin. I nyttårshelga reiser hun til Cuba, alene. Hun skal tilbringe noen uker der, og disse ukene vil forandre livet hennes for alltid. For i hotellhagen spiller et tremannsorkester hver kveld og en av de første kveldene hennes, kommer den kjekkeste musikeren bort til Ingeborg og innleder en samtale. Det er juristen Enrique. For å holde liv i seg selv og resten av familien spiller han for turistene. Ingeborg og Enrique innleder et forhold. Ingeborg ser at Enrique er en langt over gjennomsnittet vakker, ung mann, mens hun selv er en langt under gjennomsnittet attraktiv kvinne, og i tillegg mye eldre enn han. Hun er snart femti år, hun er kjedelig og grå, og det eneste hun har, og som han vil ha, er penger. Da hun reiser hjem til Norge begynner hun likevel arbeidet med å få oppholdstillatelse til Enrique. Hun møter på byråkratiske politimenn som gransker henne fra øverst til nederst og lurer på hvem som tok det første skrittet til det påståtte seksuelle forholdet? Hun må lyve, må fortelle at det var henne, men ingen tror på det hun sier. Kan Enrique være forelsket i henne? Eller bruker han henne, slik også hun bruker ham?

Det er enkelte elementer i denne boka som minner om bøkene til Gert Nygårdshaug. Språket, med et nesten konstant fravær av punktum er nok det viktigste og mest åpenbare likhetspunktet. Men også i beskrivelsene av stemningen på Cuba beveger Hjorth seg nær Nygårdshaugs prosa. Tempoet er hektisk, og setningene er lange og detaljrike:

”Uåpnede kasser, halvtømte kasser, bunker med gulnede aviser, magasiner, bøker i laser, utleste revnede skinninnbundne bøker, solgte de noe, var det system i galskapen, som om alle Havannas dødsbo var kjøpt opp av dette lokalet, en blanding av salgsbod, lesesal og lager i rom innenfor rom, en seng, noen lenestoler, et kjøleskap, flere bøker, lengst inne en bakhage med potteplanter, et vissent mandarintre, noe som lignet villvin opp murveggen, flere unge menn, fulle askebegre, kaffekopper, ville jeg ha kaffe?”
Store deler av boka er skrevet som et brev til sønnen. Det er slitsomt å lese på grunn av de lange setningene og de relativt hyppige temposkiftningene i teksten, men også på grunn av Ingeborg. Det er som om hele dama tappet meg for energi. Men likevel, god bok!
Lagt inn av Solgunn

Nick Hornby : Juliet, Naded : Aschehoug, 298 sider

God underholdning

Publisert i Altaposten 29. oktober2010, og på solgunnsin.blogspot.com
Jeg trodde egentlig jeg var ferdig med Nick Hornby etter at jeg leste den syvende boka hans, Slam, som ble utgitt i 2008. Slam var uengasjerende, og selv om jeg likte High Fidelity og Gutter er gutter, begge filmatisert med berømte skuespillere, så kan en middels dårlig bok ødelegge ganske mye.

Men plutselig en dag satt jeg med denne boka i hånda, og før jeg visste ordet av det var boka lest og fordøyd, og ja, jeg var fornøyd.
Annie og Duncan bor i en kjedelig liten by på østkysten av England. De har aldri vært forelsket i hverandre men vært sammen fordi det har vært så praktisk. Duncan har en altoverskyggende lidenskap, nemlig musikeren Tucker Crowe. Crowe hadde relativt stor suksess på åttitallet, men et eller annet skjedde under en konsert han holdt i 1984, for Crowe forsvant og har ikke vært sett siden. For Duncan og hans likesinnede, de såkalte crowlogistene har forsvinningen og musikken vært tolket og diskutert i over tjue år. Romanen starter med at Annie og Duncan har reist fra England til Minneapolis fordi Duncan vil ha et fotografi fra puben der helten sist ble sett.
Annie er drittlei hele manien til Duncan. I løpet av ferien i USA innser hun at hun har kastet bort 15 år av livet sitt på en middelmådig dust som hun ikke lenger liker. Annie utfordrer Duncan på hans kunnskap og meninger om Crowe og hun skriver et engasjert innlegg på hjemmesiden til crowlogistene, en side som Duncan er redaktør for. Hun gjør det slutt med Duncan og gleder seg over å endelig være kvitt både Duncan og manien hans. Men plutselig en dag får Annie en e-post fra selveste Tucker Crowe, det første livstegnet fra mannen på over tjue år, og de utvikler et e-postvennskap som etter hvert får en mulighet til å vokse seg til noe mer.
Hornby har i sine tidligere romaner hatt fokus på menn med en altoppslukende interesse. I Juliet, Naked fortsetter han i samme form, men det er likevel en modnere og mer reflektert tone enn tidligere. I begynnelsen av boka er fokuset på Duncan og hans besettelse, men etter hvert dreies historien mer over til Annie.

Hornby viser stor treffsikkerhet i beskrivelsene av hverdagens trivialiteter. I tillegg er replikkene morsomme. For eksempel når en av ekskonene til Crowe forteller om sitt nye og flotte liv og Crowe tenker at hun ”veiver med usikkerheten sin som et balltre”. Eller i beskrivelsen av et hjerteinfarkt som ”en uheldig medisinsk tildragelse”. Og selv om jeg er bibliotekar og syns at omtalene av oss ofte er stereotypiske liker jeg kommentarer som dette: ”Hva var vitsen med å forelske seg i en rockemusiker hvis hun ville at han skulle oppføre seg som en bibliotekar?"
Dette er nok ikke en bok jeg vil huske i årevis, men jeg koste meg i hvert fall stort mens jeg leste!
Lagt inn av Solgunn

John Irving : Siste natt i Twisted River : Lydbok

God bok, men minst 200 sider for lang! Publisert tidligere på solgunnsin.blogspot.com

Dette er den første boka jeg har lest/hørt av John Irving. Det er nok en fordel, ihvertfall hvis man skal tro andre kritikere. Forfatteren har vissnok en tendens til å gjenta seg selv og bruke samme tema i bok etter bok, og det har han gjort i denne boka også. Det som alltid er med i en John Irving bok er: Bjørner, brytere, unge menn som liker eldre damer, unge menn som liker tykke damer, unge menn som har et forhold til en eldre kvinnelig slektning, selve skriveprosessen og New Hampshire.
I Siste natt i Twisted River er det Daniel og faren Dominic Baciagalupo som er hovedpersonene. Moren til Daniel er drept i en ulykke, og Daniel og Dominic bor i en liten by i New Hampshire. Dominic er kokk, og han lager mat til tømmerfløterne som holder til i byen. Dominic innleder et forhold til en svær indianerkvinne. Hun har langt tykt hår, det flommer nedover ryggen hennes. En kveld oppdager Daniel at faren blir angrepet av en bjørn. Han gjør det alle gode Baciagalpomenn gjør når bjørner angriper; han tar den store jernpanna og angriper! Dessverre er det ikke en bjørn, men indianerkvinnen som har seg en liten hyrdestund sammen med faren. Men, indianerkvinnen er død, Daniel har drept henne, og hun hadde også et forhold med byens rape gale politimann. Slik begynner flukten/jakten, og den varer i over 50 år.

Vi følger altså Daniel og Dominic gjennom flere generasjoner, men den personen som virkelig gjør boka verd å få med seg, har jeg enda ikke nevnt og det er Ketchum. Han er bare fantastisk! Å bli kjent med Ketchum gjør hele boka verd å høre!

Lagt inn av Solgunn

Daniel Glattauer : Mot nordavinden: Font - 204 sider

Flørting i cyberspace /  Publisert i Altaposten og solgunnsin.blogspot.com 6. august
Denne e-postromanen har vært litt av en suksesshistorie for den 50 år gamle forfatteren fra Østerrike. Han har arbeidet som journalist i mange år, og har også utgitt en rekke skjønnlitterære og dokumentariske bøker, men først med denne romanen ble han virkelig kjent. Mot nordavinden er satt opp som teaterstykke og ble nominert til den tyske bokhandlerprisen.

Hele romanen er en e-postkorrespondanse mellom Emmi og Leo. Det starter med at Emmi Rothner har planlagt å si opp abonnementet på ”Like”. Det viser seg at hun etter gjentatte oppsigelser fortsatt får bladet, noe som gjør henne skikkelig forbannet og hun skriver en sint e-post til forlaget. Denne blir feilsendt, som all hennes tidligere e-poster til ”Like” (viser det seg) og havner i innboksen til Leo Leike, en mann som bor i samme by som henne; Wien. Emmi og Leo begynner å skrive til hverandre, og i begynnelsen er tonen veldig formell. Det går imidlertid ikke lang tid før det skjer et skifte i dialogen. Det blir betroelser, og nysgjerrighet. Emmi er gift med en mann som er betydelig eldre enn henne. Hun sier at hun er lykkelig i ekteskapet sitt, men hun og mannen har hvert sitt soverom, og hvorfor bruker hun kveld etter kveld på å skrive eller vente på e-post fra Leo? Leo bor alene, han er nettopp blitt dumpet av kjæresten, og fremstår som ganske søkende. En kveld blir de enige om å møte hverandre på en kafé. Men hvor lurt er nå det?

Sjangermessig er dette å betrakte som en gammeldags brevroman, bare med den store forskjellen at her går alt så mye fortere, og som typisk er i en e-post tar den som taster seg ikke alltid tid til å lese igjennom og tenke over alt man skriver. Jeg syns nok at Emmi og Leo blir nære venner veldig fort, og jeg kan ikke si at jeg forstår at Leo gidder å bruke tid på kommunikasjonen med Emmi som fremstår som både sjalu og kontrollerende. Men det blir jo min personlige oppfatning, og fordi personskildringene er så tydelige føler jeg at denne historien er troverdig. Som en samtidsroman passer den helt perfekt. Det er skremmende mange som vil kjenne seg igjen i situasjonen Emmi og Leo har satt seg selv i. Det er ofte mye mer fristende å bruke tiden sammen med datamaskinen enn med de virkelige menneskene som befinner seg i samme hus. Med de korte e-postene og den hurtige frekvensen mellom dem, blir dette er roman det går veldig fort å lese. Noe er ganske morsomt, noe irriterende, men den største styrken er elementet av gjenkjennelse som nok vil treffe mange.
Terningkast 4

Lagt inn av Solgunn

Susan Abulhawa : Morgen i Jenin

Sterk palestinsk roman - Publisert i Altaposten 29. juni 2010

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på solgunnsin.blogspot.com

Da jeg var 12 år reiste en av tantene mine til Beirut for å arbeide som operasjonssykepleier. Hun kom hjem og fortalte de grusomste historier om barn som ble skutt og drept foran øynene hennes. Disse historiene sitter spikret fast i hodet mitt, og det har aldri vært noen tvil om hvem som har min sympati når det gjelder konflikten i Midtøsten. Med dette som utgangspunkt leste jeg denne romanen som handler om en palestinsk familie som vi følger fra 1941 og frem til i dag.
Hasan og Dalia er to unge palestinske ungdommer som bor i den lille landsbyen Ein Hod. Hasan forelsker seg i Dalia og de gifter seg. Hasan tilhører en gammel familie som har bodd på samme plass i 40 generasjoner, og familien hans har alltid dyrket jorden. De to eldste barna til Hasan og Dalia, Yousef og Ismail ble født i den lille landsbyen. Ismail får en karakteristisk skade rundt det ene øyet sitt, og denne skaden skal være med å identifisere han mange år etterpå.
I 1948 invaderte Israel Ein Hod og nabolandsbyene og fordrev alle som bodde der fra hjemmene sine. På veien fra Ein Hod til Jenin ble Ismail kidnappet av den jødiske soldaten Moshe som puttet babyen i en ryggsekk, kjørte hjem og fortalte kona at de nå var blitt foreldre. Kona, som var overlevende etter Holocaust, var dypt deprimert og lengtet etter et barn. Hun stilte ingen spørsmål, og tok imot den lille arabiske gutten med åpne armer.
Flyktninger fra forskjellige palestinske landsbyer ble samlet i Jenin, hvor de måtte bo i teltleire. Lidelsene og usikkerheten dominerte, men det var likevel ikke bare elendighet. Amal er Hasan og Dalias tredje og siste barn, hun blir født i flyktningeleiren. Det er hun som i jeg-form forteller historien til oss, avløst av en ukjent fortellerstemme som kommer frem med ujevne mellomrom. Selv om Amal er en oppdiktet karakter gjør jeg-formen at historien føles sann, og det var helt umulig å ikke bli berørt av det jeg leste. Kleenexpakken fikk virkelig kjørt seg.
Amal beskriver morgener mettet av poesi og soloppgang, blandet med duften av blomstrende mandeltrær, olivenbusker og pipetobakk. Det er fargerike og detaljerte beskrivelser av et vakkert landskap med duftende trær og nydelige blomstrer. Flyktningene henter frem historier og drømmer som kan hjelpe dem til å holde ut. Etter hvert som romanen utvikler seg blir tragediene mange, med massakrene i flyktnigeleirene Sabra og Shatila som det verste.

Språket er svulstig, og kan være uvant for mange lesere. Den arabiske litteraturen og den arabiske måten å snakke på er svært ulikt det vi kjenner fra vår vestlige kultur, og etter at jeg hadde lest tjue sider hadde jeg allerede skriblet ned to fulle sider med kritiske bemerkninger til overdådigheten i språket. Men så måtte jeg bare legge bort den avmålte vestlige tenkemåten, og heller åpne opp for å ikke steile av setninger som denne: ”Hun holdt han tett inntil brystet i sine moderlige armer.”
Da jeg var ferdig med boka følte jeg meg helt utslitt. Selv om deler av boka er fiksjon, er historiene basert på virkelige hendelser og overgrep mot et folk der tragediene har stått i kø. Men vi tåler å lese om det, og selv om språket er overdådig og sjenerøst, er dette en god bok som kan være med på å gi ny kunnskap om, og forståelse for konflikten i Midtøsten.