Nick Hornby : Juliet, Naded : Aschehoug, 298 sider

God underholdning

Publisert i Altaposten 29. oktober2010, og på solgunnsin.blogspot.com
Jeg trodde egentlig jeg var ferdig med Nick Hornby etter at jeg leste den syvende boka hans, Slam, som ble utgitt i 2008. Slam var uengasjerende, og selv om jeg likte High Fidelity og Gutter er gutter, begge filmatisert med berømte skuespillere, så kan en middels dårlig bok ødelegge ganske mye.

Men plutselig en dag satt jeg med denne boka i hånda, og før jeg visste ordet av det var boka lest og fordøyd, og ja, jeg var fornøyd.
Annie og Duncan bor i en kjedelig liten by på østkysten av England. De har aldri vært forelsket i hverandre men vært sammen fordi det har vært så praktisk. Duncan har en altoverskyggende lidenskap, nemlig musikeren Tucker Crowe. Crowe hadde relativt stor suksess på åttitallet, men et eller annet skjedde under en konsert han holdt i 1984, for Crowe forsvant og har ikke vært sett siden. For Duncan og hans likesinnede, de såkalte crowlogistene har forsvinningen og musikken vært tolket og diskutert i over tjue år. Romanen starter med at Annie og Duncan har reist fra England til Minneapolis fordi Duncan vil ha et fotografi fra puben der helten sist ble sett.
Annie er drittlei hele manien til Duncan. I løpet av ferien i USA innser hun at hun har kastet bort 15 år av livet sitt på en middelmådig dust som hun ikke lenger liker. Annie utfordrer Duncan på hans kunnskap og meninger om Crowe og hun skriver et engasjert innlegg på hjemmesiden til crowlogistene, en side som Duncan er redaktør for. Hun gjør det slutt med Duncan og gleder seg over å endelig være kvitt både Duncan og manien hans. Men plutselig en dag får Annie en e-post fra selveste Tucker Crowe, det første livstegnet fra mannen på over tjue år, og de utvikler et e-postvennskap som etter hvert får en mulighet til å vokse seg til noe mer.
Hornby har i sine tidligere romaner hatt fokus på menn med en altoppslukende interesse. I Juliet, Naked fortsetter han i samme form, men det er likevel en modnere og mer reflektert tone enn tidligere. I begynnelsen av boka er fokuset på Duncan og hans besettelse, men etter hvert dreies historien mer over til Annie.

Hornby viser stor treffsikkerhet i beskrivelsene av hverdagens trivialiteter. I tillegg er replikkene morsomme. For eksempel når en av ekskonene til Crowe forteller om sitt nye og flotte liv og Crowe tenker at hun ”veiver med usikkerheten sin som et balltre”. Eller i beskrivelsen av et hjerteinfarkt som ”en uheldig medisinsk tildragelse”. Og selv om jeg er bibliotekar og syns at omtalene av oss ofte er stereotypiske liker jeg kommentarer som dette: ”Hva var vitsen med å forelske seg i en rockemusiker hvis hun ville at han skulle oppføre seg som en bibliotekar?"
Dette er nok ikke en bok jeg vil huske i årevis, men jeg koste meg i hvert fall stort mens jeg leste!
Lagt inn av Solgunn

Daniel Glattauer : Mot nordavinden: Font - 204 sider

Flørting i cyberspace /  Publisert i Altaposten og solgunnsin.blogspot.com 6. august
Denne e-postromanen har vært litt av en suksesshistorie for den 50 år gamle forfatteren fra Østerrike. Han har arbeidet som journalist i mange år, og har også utgitt en rekke skjønnlitterære og dokumentariske bøker, men først med denne romanen ble han virkelig kjent. Mot nordavinden er satt opp som teaterstykke og ble nominert til den tyske bokhandlerprisen.

Hele romanen er en e-postkorrespondanse mellom Emmi og Leo. Det starter med at Emmi Rothner har planlagt å si opp abonnementet på ”Like”. Det viser seg at hun etter gjentatte oppsigelser fortsatt får bladet, noe som gjør henne skikkelig forbannet og hun skriver en sint e-post til forlaget. Denne blir feilsendt, som all hennes tidligere e-poster til ”Like” (viser det seg) og havner i innboksen til Leo Leike, en mann som bor i samme by som henne; Wien. Emmi og Leo begynner å skrive til hverandre, og i begynnelsen er tonen veldig formell. Det går imidlertid ikke lang tid før det skjer et skifte i dialogen. Det blir betroelser, og nysgjerrighet. Emmi er gift med en mann som er betydelig eldre enn henne. Hun sier at hun er lykkelig i ekteskapet sitt, men hun og mannen har hvert sitt soverom, og hvorfor bruker hun kveld etter kveld på å skrive eller vente på e-post fra Leo? Leo bor alene, han er nettopp blitt dumpet av kjæresten, og fremstår som ganske søkende. En kveld blir de enige om å møte hverandre på en kafé. Men hvor lurt er nå det?

Sjangermessig er dette å betrakte som en gammeldags brevroman, bare med den store forskjellen at her går alt så mye fortere, og som typisk er i en e-post tar den som taster seg ikke alltid tid til å lese igjennom og tenke over alt man skriver. Jeg syns nok at Emmi og Leo blir nære venner veldig fort, og jeg kan ikke si at jeg forstår at Leo gidder å bruke tid på kommunikasjonen med Emmi som fremstår som både sjalu og kontrollerende. Men det blir jo min personlige oppfatning, og fordi personskildringene er så tydelige føler jeg at denne historien er troverdig. Som en samtidsroman passer den helt perfekt. Det er skremmende mange som vil kjenne seg igjen i situasjonen Emmi og Leo har satt seg selv i. Det er ofte mye mer fristende å bruke tiden sammen med datamaskinen enn med de virkelige menneskene som befinner seg i samme hus. Med de korte e-postene og den hurtige frekvensen mellom dem, blir dette er roman det går veldig fort å lese. Noe er ganske morsomt, noe irriterende, men den største styrken er elementet av gjenkjennelse som nok vil treffe mange.
Terningkast 4

Lagt inn av Solgunn