Bok: Evig søndag av Linnea Myhre

Linnéa Myhre er best kjent som sinnabloggeren fra Alt du vet er feil og ble kåret til årets beste blogger i 2011. Det er også laget en nettserie om henne, La Linnéa leve, hvor hennes venn Andreas prøver å hjelpe henne med depresjonen hun sliter med. Nå har hun også debutert som forfatter med boka Evig søndag.

 
Evig søndag er skrevet som en dagbok hvor vi følger Linnéa gjennom ett år av livet hennes. Linnéa skriver om sitt liv med både depresjoner og spiseforstyrrelser, og vinteren 2011 begynner hun hos psykiater for å gjøre noe med problemene hennes. Mesteparten av handlinga i boka foregår hjemme i leiligheten til Linnéa, hvor vi får et innblikk i hverdagen til en jente med store problemer.

"Jeg venter bare på at det skal bli kveld og jeg kan spise kveldsmat. Det er det jeg har gjort i de fem siste årene. Ventet på neste måltid. Sett på klokken og talt minutter til jeg igjen har tillatelse til å spise. Det er enda to timer til kveldsmat, og jeg gleder meg, jeg skal innrømme det, slik jeg alltid har gjort. Spesielt etter at jeg begynte med disse lompene, som er mer eller mindre det eneste jeg har spist det siste året. Jeg gruer meg allerede til fatet er tomt, til pakken med lomper er tom, for da er dagen slutt, selv om klokken bare vil være 20:00. Dagen er uansett slutt og jeg må vente til maten synker i hele tre timer før jeg i det hele tatt kan drømme om å ta sovemedisiner og legge meg."

Dette var en bok jeg ikke klarte å legge fra meg før jeg hadde lest den ut. Selv om det ikke er så veldig mye som skjer i boka, er det likevel en veldig interessant bok og en sterk historie Linnéa forteller. Hun skriver på en enkel og ærlig måte og sier ting slik som de er. Hun er modig som tør å skrive en bok som det her hvor hun utleverer seg selv så mye.

Her kan du se om vi har boka inne.

En annen blogger som også har skrevet bok om spiseforstyrrelser er Kristine Getz. Boka heter Hvis jeg forsvinner, ser du meg da? og den har vi også på biblioteket. Dette står bak på boka:

Sommeren 2010 sto 27 år gamle Kristine Getz fram i et debattinnlegg i Aftenposten og fortalte om sine 10 år med spiseforstyrrelser: "Ti år med spiseforstyrrelser tilsvarer 3650 dager fylt av selvhat, selvsabotasje og skam." Vendepunktet kom da Kristine begynte å blogge. Ved å sette ord på sine innerste tanker og følelser, og ved å blottlegge seg, kunne egenterapien begynne. Kristine klarer å beskrive en spiseforstyrrelse slik at vi faktisk forstår hva denne ubegripelige sykdommen går ut på, og hva den gjør med en. Hun skriver gripende og nådeløst ærlig, og vi tror på henne når hun midt i håpløsheten forteller at hun vil bli frisk. Derfor er dette også en bok full av optimisme og livsvilje.

Maileen, Alta vgs

 

Alice Hoffman : Lysnatt

Gamle heltinner

Lysnatt er en av de tidlige bøkene til Alice Hoffman, og derfor er den også veldig god! Jeg har lest alle bøkene hennes, og mener helt oppriktig at bøkene hennes er bedre jo tidligere i forfatterskapet de er skrevet.
Denne gangen handler det hovedsaklig om to familier og en enslig mann. Hele romanen foregår på øya Martha´s Vinyard i New England.

Romanen handler masse om angst, panikkangst og agorafobi - veldig godt beskrevet, både hvordan det føles å ha angst, og hvordan man kan arbeide seg ut av det. Og så handler det om å bli betatt av naboer, det handler om å tro på rykter, og så handler det om drømmer.

God bok!

Denne anmeldelsen finnes også på Solgunn sin blogg

Kristin Marie Berstad : Tvang

Er dette Knausgård light? Denne bloggposten er tidligere publisert på Solgunn sin blogg

Nå må jeg bare skynde meg å si at jeg ikke har lest noe av Knausgård, men jeg har fulgt med på diskusjonene og anmeldelsene, så jeg har dannet meg et bilde av hva han skriver, og kanskje hvorfor han skriver?

I allefall er det slik at hovedpersonen i Berstads bok egentlig ikke ønsker å skrive; men hun gjør det fordi hun må. Hvis hun mister evnen til å skrive kan hun like gjerne dø - slik føler hun det. Det er en ung kvinnes dagbok vi leser. En ung kvinne som er forelsket i kjæresten sin, og som blir matret av tvangstanker, blant annet er det en tanke som sitter fastspikra i hodet hennes: Drepte jeg en baby da jeg var fem år gammel? Hun bruker store deler av tiden sin på denne tanken, og spiller episoden frem og tilbake i hodet. Hun og en venninne passet en baby som lå i en barnevogn, og så tippet barnevogna. Babyen ramlet ikke ut av vogna, men i tankene til hovedpersonen er det en usikkerhet; enn om det har skjedd, og ingen vil snakke om det for å skåne meg?

Hun går også i evig redsel for at kjæresten skal være utro. Hun lukter på han, leter etter fremmede hårstrå, fremmede lukter i rommet.

Berstad beskriver tett og nært, og går tett på detaljer. Dette er Berstads debutbok. Jeg leste andreboka hennes; Ynde, da den kom ut nå i vår. Jeg likte den også, og jeg gleder meg til å følge Berstad videre. Hun er dyktig og tøff!
 
HER kan du sjekke om boka er inne.
Solgunn

Uhyggelig

Kjersti Kollbotn : Eg er mamma . Eg skal vere god : Cappelen Damm, 174 sider

”Augo stirer som to svarte prikkar i den kvite flata av snø. Barnet kavar og forsvinn som eit feitt insekt. Eg snur meg bort. Går inn i huset. Ordnar nokre småting. Set på ei vaskemaskin. Drikk kaffi. Eg går frem til vindauget. Ser at barnet har snudd seg. Bleia er så vidt synleg. Barnet kavar ikkje lenger. Det er ingenting som lear på seg. Eg kikar på gradestokken. Åtte grader minus.”

Vi er i Tromsø, og det er alenemoren Tove Vik som er hovedpersonen. Tove Vik er mamma til to små barn. Gutten L er tre år og jenta S er seks år. Tove Vik bruker aldri navnet til barna når hun snakker om eller til dem. De er bare L og S.

Tove Vik har en ansvarsfull jobb som prosjektansvarlig for den nye E8 gjennom Ramfjorden. Hun ser bra ut, og hun eter menn til frokost. Men hun er sint, og hun er fortvilt. Hun klarer ikke å være en god mamma. Hun svikter morsrollen, gang på gang og er klar over det selv. Hun utsetter barna sine for direkte fare, og hun ber om hjelp. Men det er ingen som hjelper henne.

Boka tar opp et tema det ikke snakkes så mye om, men som like fullt eksisterer. Det finnes mødre som sliter med morsrollen. Og det finnes barn som blir mishandlet, og mange kunne ha grepet inn, men ingen gjør det. I denne romanen er det lege, venner, barnehage og naboer som ser hva som skjer, men som velger å se en annen vei.

Det er ikke smertefritt å lese slike bøker. Jeg kjente det i magen. Det er ubehagelig å lese om små barn som utsettes for mishandling. Stemningen i boken er til tider uhyggelig. Det er noe med kontrastene i teksten som gjør at historien blir veldig sterk. I det ene øyeblikket pludrer Tove Vik med det søte lille barnet som er helt avhengig av henne. I neste øyeblikk er hun blitt sint, og da får hun det rare blikket. De små barna vet hva som kan skje når mamma blir sint, og de endrer oppførsel.

Kjersti Kollbotn bor og arbeider i Tromsø. Dette er hennes første roman.

Boka er godt skrevet og lettlest. Språket er direkte med en del dialoger. Likevel er det enkelte elementer som trekker hele historien ned. På slutten blir det en del klisjeer som historien kunne klart seg uten. Vi blir heller ikke skikkelig kjent med Tove Vik. Vi ser hvordan hun mishandler barna sine. Vi ser raseriet og fortvilelsen, men vi forstår ikke hvorfor hun handler slik hun gjør.

(Blogginnlegget er publisert i Altaposten 22.mai 2009

Solgunn

Filmer

Her på biblioteket får vi en del spørsmål om filmer som lærerne kan bruke i undervisningen. Det er vanskelig å si hva som fungerer i hver enkel klasse, men noen filmer brukes ofte her. Det er blant annet filmene; Bowling for Columbine som stiller spørsmål om hvorfor tusenvis av mennesker i USA blir drept hvert år.
Neste film som ofte blir sett er; A Beautiful mind, der hovedtemaet er den geniale matematikeren John Nashs kamp mot en psykisk lidelse .
Tredje film jeg nevner spesielt nå er The day after tomorrow. Dette er jo en ren fantasyfilm som handler om hva som skjer på jorden når klimaet går helt amok. Kanskje passende i siste fase av polaråret?

Solgunn