Anne Grete Hollup : Engel, 240 sider

 

De siste ukene før jeg kunne gå på ferie drev jeg med hyllerydding på biblioteket. Den som har ryddet skikkelig i bibliotekhyller vet at det alltid dukker opp noe spennende, noe du aldri har sett før, selv om du har arbeidet på bibliotek i mange år. I år oppdaget jeg Engel av Anne Grete Hollup.

Vivi er tretten år og bor i Oslo. Hun har en lillebror og foreldre som elsker henne og som hun elsker. Og så har hun vondt i kneet. Vivi er hypokonder, en skikkelig ille sådan. Hun har ringt til sykehuset og forhørt seg om hva det kan være. Men de sykdommene hun mener hun lider av - er for spesielle, det er liksom en av fjorten millioner som får akkurat den sykdommen, og da helst bare hvis man er blitt bitt av en ku i en ørken på Svalbard. Så alle ler av Vivi og Vivi ler av seg selv.

Hun får en influensa som ikke vil gå over, og hun orker ikke å gjøre så mye som før. Moren legger merke til at Vivi har mistet mange kilo og legekontoret får besøk. Vivi kjenner klumpen i magen bli ubegripelig stor når legen ikke ler av henne, men tar henne alvorlig, og i tillegg er bekymret. Bekymret over klumpen i kneet hennes og bekymret over hva han hører i lungene hennes.

Dette er starten på en tung og vanskelig reise for Vivi og familien. Anne Grete Hollup skriver sterkt, vart og gripende om hvordan det er å få en alvorlig diagnose som ungt menneske, og hvordan det er å være foreldre og søsken i en slik situasjon.

Jeg hadde ikke hørt om Anne Grete Hollup før jeg tilfeldigvis tok boka ut av hylla, men etter litt googling fikk jeg greie på at hun har skrevet mange bøker, og blant annet fått kritikerprisen for denne boka i 2000.

Jeg skal bruke boka i høst under bokpresentasjoner i forbindelse med prosjekt til fordypning på Alta vgs.  

 

Denne anmeldelsen ble først publisert på Solgunn sin blogg.

Jon Ewo - Kjip Skrens

 

Perfekt for skruglade gutter!

Jon Ewo skrev boka Kriss Kross i 1995. I 2006 kom Kjip skrens ut, og det er en remix av Kriss Kross. Forfatteren har beholdt historien, men forandret på setningene. Jeg syns at resultatet har blitt veldig bra, og dette er en bok som vil fungere veldig bra for de guttene som ikke vil lese en bok, men som MÅ! Som bibliotekar på videregående skole møter jeg slike gutter hver dag. Det er de som faktisk ikke skjønner hvorfor de må lese bøker - for det er så mye annet som er mye mer spennende!

Denne boka handler om Kriss som bor sammen med faren og Mikkel, storebroren. Mikkel har en Harley og selvfølgelig syns Kriss at han har den tøffeste broren av alle. Også faren er ganske stolt av guttene sine, men så skjer det en ulykke. Noe er forandret inne i  Kriss, og det er Mikkel som sitter med nøkkelen til hvordan Kriss kan vokse på situasjonen.  

Perfekt ungdomsbok med andre ord. Litt spenning, litt selvutvikling og ingen moralpreken!

 

Denne anmeldelsen finner du også på Solgunn sin blogg.

Arne Garvang : Ingen kjenner dagen før solen går ned - Lettlest

Denne bloggposten er en litt forandret versjon fra den som er på Solgunn sin blogg.

Tja....

Dette er en lettlest bok for voksne. 72 sider, og enkelte har bare bilde. Det handler om Kari som er arbeidsledig arkitekt. Hun kjeder seg veldig. En formiddag går hun inn på en typisk brun kafe. Der blir hun vitne til flere episoder. Det er forsøk på salg av hasj, det er typisk utagering og det er Kari som går imellom og redder både ansikter og inventar. Så får Kari et tilbud. Hun har vist seg snartenkt og passer godt til et oppdrag som kan gi henne masse penger.

Boka fanget meg ikke, det ble tamt og kjedelig.

I et vedlegg bak i boka ligger en CD, og det er lydboka! Det er forfatteren selv som leser, jeg hørte ikke på det, så jeg vet ikke hvordan det høres ut.
Liv Andrea Mosdø er illustratør

Vigdis Hjorth : Snakk til meg : Cappelen Damm, 266 sider

Utmattende om ensomhet

 Publisert i Altaposten  og på solgunnsin.blogspot.com 22. september 2010


Vigdis Hjorth er en av Norges mest kjente forfattere. Hun debuterte i 1983 med en barnebok hun fikk Norsk kulturråds debutantpris for. Siden har hun blant annet fått Kritikerprisen. Denne gangen har Hjorth skrevet en bok der hun leker med språket, klisjeer og stereotypier.
Bibliotekaren Ingeborg har vært enke i mange år. Hennes eneste familie er en voksen sønn som bor i Stockholm. Hun har lite kontakt med ham, og hun savner han veldig. Men fordi hun er redd for å kvele han med morskjærlighet tar hun sjelden kontakt.

Sønnen kommer ikke hjem til jul, og ikke for å feire det nye året heller. Kollegaene på biblioteket er kun kollegaer, og venner har hun ikke. Ingeborg er et ensomt menneske som mest av alt savner sønnen sin. I nyttårshelga reiser hun til Cuba, alene. Hun skal tilbringe noen uker der, og disse ukene vil forandre livet hennes for alltid. For i hotellhagen spiller et tremannsorkester hver kveld og en av de første kveldene hennes, kommer den kjekkeste musikeren bort til Ingeborg og innleder en samtale. Det er juristen Enrique. For å holde liv i seg selv og resten av familien spiller han for turistene. Ingeborg og Enrique innleder et forhold. Ingeborg ser at Enrique er en langt over gjennomsnittet vakker, ung mann, mens hun selv er en langt under gjennomsnittet attraktiv kvinne, og i tillegg mye eldre enn han. Hun er snart femti år, hun er kjedelig og grå, og det eneste hun har, og som han vil ha, er penger. Da hun reiser hjem til Norge begynner hun likevel arbeidet med å få oppholdstillatelse til Enrique. Hun møter på byråkratiske politimenn som gransker henne fra øverst til nederst og lurer på hvem som tok det første skrittet til det påståtte seksuelle forholdet? Hun må lyve, må fortelle at det var henne, men ingen tror på det hun sier. Kan Enrique være forelsket i henne? Eller bruker han henne, slik også hun bruker ham?

Det er enkelte elementer i denne boka som minner om bøkene til Gert Nygårdshaug. Språket, med et nesten konstant fravær av punktum er nok det viktigste og mest åpenbare likhetspunktet. Men også i beskrivelsene av stemningen på Cuba beveger Hjorth seg nær Nygårdshaugs prosa. Tempoet er hektisk, og setningene er lange og detaljrike:

”Uåpnede kasser, halvtømte kasser, bunker med gulnede aviser, magasiner, bøker i laser, utleste revnede skinninnbundne bøker, solgte de noe, var det system i galskapen, som om alle Havannas dødsbo var kjøpt opp av dette lokalet, en blanding av salgsbod, lesesal og lager i rom innenfor rom, en seng, noen lenestoler, et kjøleskap, flere bøker, lengst inne en bakhage med potteplanter, et vissent mandarintre, noe som lignet villvin opp murveggen, flere unge menn, fulle askebegre, kaffekopper, ville jeg ha kaffe?”
Store deler av boka er skrevet som et brev til sønnen. Det er slitsomt å lese på grunn av de lange setningene og de relativt hyppige temposkiftningene i teksten, men også på grunn av Ingeborg. Det er som om hele dama tappet meg for energi. Men likevel, god bok!
Lagt inn av Solgunn