Tom Kristensen : Dypet - Lydbok

Interessant og spennende / Denne bloggposten er tidligere publisert på solgunnsin.blogspot.com



Jeg har lest hver eneste bok Tom Kristensen har skrevet, og har likt de fleste veldig godt. Dette er første gang jeg har hørt en av hans bøker som lydbok.
Tord Stensen er hovedpersonen og den som bærer fortellingen. Tord var nordsjødykker i 1981, og han og hans kollegaer opplevde hele tiden at oppdragsgivere og staten utsatte dem for høy risiko. Både Tord og de andre dykkerne fikk store skader, psykisk og fysisk, og det var ikke mange som ble gamle i jobben. Likevel var dette et populært yrke, de tjente godt, hadde god fysikk og godt drag på damene. En stormfull aften (som det jo så ofte heter i litteraturen) går Tord og en annen dykker ned på 81 meter for å kutte wirer. Men noe går galt, Tord overlever såvidt, den andre dykkeren dør. I dagene og ukene etter ulykken får han problemer med å arbeide. Klaustrofobien får taket på han, og han må slutte som dykker. Familien hans skjønner ikke hva som skjer, og han får lite støtte. Plutselig er han en brikke i et spill han ikke visste han deltok i!
Konklusjon: Jeg likte boka godt, det gikk veldig fort å høre den, men noe mesterverk er det ikke. Men greit nok, og veldig lærerikt i forhold til hva Norge gjorde mot nordsjødykkerne våre.
Ivar Nergaard leser, det gjør han veldig bra.

Lagt inn av Solgunn

Magne Hovden : Sameland

Humoristisk kjærlighetserklæring til Finnmark


Publisert i Altaposten 10. mars 2010, og på Solgunn sin blogg

Magne Hovden debuter med denne uhøytidlige og lettleste romanen der handlingen er lagt til Sør-Varanger. Hovedpersonene er Roy og Leif. De er bestevenner, og arbeider på posten i Kirkenes. Begge drømmer om å tjene seg rik, men med så lite arbeid som mulig. Planene de hadde om å bli millionærer av å selge oppmalt reinhorn til kåte japanske menn ble det ikke noe av, samme vei gikk det med ideen om å tilby bedrifter dyre overvåkningstjenester.
Ved et fiskevann på Jarfjordfjellet får Roy og Leif en superidé. De skal starte et turistforetak som de tror kan bli så vellykket at de kommer til å håve inn penger. Planen er å bygge opp et Sameland etter samme ide som Disneyland og Sommarland i Telemark. De bestemmer seg for å bruke en myrlendt eiendom i Pasvikdalen som Leif eier. Her skal de sette opp noen lavvoer, låne noen reinsdyr, og lage samisk mat.
De kjøper tvilsom sprit fra russiske sjømenn og samekoftene får de låne av revygruppa på Malmklang. Reinsdyr låner de av en same, og siden de ikke vet hva reinsdyr spiser blir det kjøpt inn hundemat. Ikke kan de joike og ikke kan de samisk, men ideer har de nok av, og det meste kan ordnes.

Midt opp alt dette har vi sidefortellinger med blant annet Geir Hilmar som drømmer om å utføre det perfekte ranet, sjamanen Fredrik som liker å gå i kjole, og samehateren Audun Gåsland som sager ned flaggstenger. Audun ble samehater etter at noen reindriftssamer skjøt og drepte golden retriveren hans Gonzo for tjueto år siden. Etter dette har han blitt utsatt for flere ubehagelige episoder der samer har vært ekkel mot ham. Den siste gangen skjedde det på yttersiden av Cordoba Mat og Vinhus i Alta.
Selve romanen er lettlest, og selv om det harseleres over mangt og mye, er alt utført med mye kjærlighet og respekt for vårt nordligste fylke. Med så mange rare personligheter og bihistorier balanserer fortellingen på grensen noen ganger, men jeg mener at den aldri tipper over.
Kort oppsummert: Dette er Tommy Wirkola, Arto Paasilinna og Pondus i god blanding. Vil du ha deg en god latter så er dette boka for deg. Leter du etter dyp og meningsfull litteratur som revolusjonerer verden må du lete andre plasser.


HER kan du se om vi har boka inne.
Solgunn

Kristin Marie Berstad : Tvang

Er dette Knausgård light? Denne bloggposten er tidligere publisert på Solgunn sin blogg

Nå må jeg bare skynde meg å si at jeg ikke har lest noe av Knausgård, men jeg har fulgt med på diskusjonene og anmeldelsene, så jeg har dannet meg et bilde av hva han skriver, og kanskje hvorfor han skriver?

I allefall er det slik at hovedpersonen i Berstads bok egentlig ikke ønsker å skrive; men hun gjør det fordi hun må. Hvis hun mister evnen til å skrive kan hun like gjerne dø - slik føler hun det. Det er en ung kvinnes dagbok vi leser. En ung kvinne som er forelsket i kjæresten sin, og som blir matret av tvangstanker, blant annet er det en tanke som sitter fastspikra i hodet hennes: Drepte jeg en baby da jeg var fem år gammel? Hun bruker store deler av tiden sin på denne tanken, og spiller episoden frem og tilbake i hodet. Hun og en venninne passet en baby som lå i en barnevogn, og så tippet barnevogna. Babyen ramlet ikke ut av vogna, men i tankene til hovedpersonen er det en usikkerhet; enn om det har skjedd, og ingen vil snakke om det for å skåne meg?

Hun går også i evig redsel for at kjæresten skal være utro. Hun lukter på han, leter etter fremmede hårstrå, fremmede lukter i rommet.

Berstad beskriver tett og nært, og går tett på detaljer. Dette er Berstads debutbok. Jeg leste andreboka hennes; Ynde, da den kom ut nå i vår. Jeg likte den også, og jeg gleder meg til å følge Berstad videre. Hun er dyktig og tøff!
 
HER kan du sjekke om boka er inne.
Solgunn

Aina Basso : Ingen må vite : Samlaget, 158 sider

Imponerende!

Denne romanen kom i 2008, men jeg har ikke for somlet meg til å lese den før nå. Men da skal jeg si det gikk unna. Det gikk ikke en time engang fra jeg åpnet boka og til jeg la den vekk - ferdig lest.Vi er i år 1734, og det er Ingeborg som er hovedpersonen. Ingeborg blir forelsket i Mikkel, og han i henne, men hjemme har Ingeborg en stefar som ikke lar henne være i fred. Moren må ofte ut om natten for å hjelpe til med fødsler, og da er Ingeborg et lett offer for Gabriel, stefaren. Ingeborg prøver å unnslippe stefarens overgrep, men det er ikke lett å komme seg unna. Språket er nydelig, og det er mye usnakket mellom linjene. Historien er gripende og lettlest, og jeg skal uten tvil lese neste bok fra denne forfatteren.

Her kan du se om den er ledig.

Song for Eirabu : Kristine Tofte

Et spennende og flott eventyr

Jeg har lest første del av Kristine Toftes debutbok; Song for Eirabu - Slaget på Vigrid. Jeg likte den kjempegodt, og har blogget om den. Mange andre bloggere har også lest boka, og jeg setter opp en liste så kan du klikke deg inn på lenkene :-)

Bharfot
Virvarr
Senrendypitycat


Vi har den jo selvfølgelig på biblioteket. Lurer du på om den er inne? Klikk her, så får du svaret!

Satanisme

Jon Ewo : I Satans tid : Front, 62 sider – lettlest bok

Broren til Bengt har fått nye venner. En ny tatovering har han også fått. Et kryss på handbaken. På soverommet hans ligger det avisutklipp som handler om satanisme og kirkebranner. Hva skjer hvis Bengt vil bli som broren sin?

Boka er godt skrevet, setningene er korte og presise. Dilemmaet er; hvem skal Bengt stole på, storebroren sin, foreldrene sine eller seg selv?

Ny roman fra Saabye Christensen

Lars Saabye Christensen : Visning : Cappelen Damm, 340 sider

Vi er i Oslo på nittitallet og hovedpersonene er Willy og Cathrin. De fremstår som et perfekt par. Hun arbeider som art director i et reklamebyrå, han skriver filmmanuskipt. Cathrins velstående foreldre har kjøpt en fin leilighet på beste vestkant til henne som de bor i. Willy og Cathrin har vært sammen i 4 år, og kjedsomheten begynner å innvadere forholdet deres. En dag foreslår Cathrin at de skal gå på visninger. Hun begynner å klippe ut boligannonser fra Aftenpostens boligbilag og hver søndag drar de på visning. Det viser seg at Cathrin legger opp til en ny lek. Hun vil at de ska ha sex i andre mennesker leilighet mens de er på visning, og Willy sier ikke nei.

Willy er en middelmådig manusforfatter, og han har kjørt seg skikkelig fast med dårlige prosjekter da han øyner nye muligheter. Willy er tilknyttet Norsk Film og en dag får han beskjed om at han har fått en ny redaktør. Denne redaktøren foreslår at han skal kaste alt materiale han arbeider med og begynne på et nytt prosjekt. Prosjektet skal handle om et samboerpar som begynner å bli lei av hverandre, og som søker spenning i hverdagen med å gå på visninger der de forsøker å ha sex i andre menneskers soverom. Det høres kjent ut, men Willy aner fred og ingen fare og kaster seg over arbeidet med ny entusiasme. Han forteller ikke Cathrin om dette, men det skal vise seg at også hun har sine hemmeligheter. En dag oppdager han at hun har en ferdigpakket bag i skapet på soverommet. Han finner også en parykk med samme hårfarge og frisyre som hun har. De prater ikke sammen lengre og han tør ikke spørre henne om hvorfor hun har disse tingene. En dag forsvinner hun uten å etterlate seg noe spor, og det viser seg at ingen vet hvor hun er blitt av.

Boka er lettlest, og språket flyter lett. Christensen har en spesiell måte å skrive på. Setningene er ofte lange, og inneholder mange digresjoner. I denne boka fungerer det godt, kanskje fordi menneskene som beskrives også tar en del sidesprang i sine egne liv. Det er et tidsbilde av Oslo og Norge på 1990 -tallet. Vi blir kjent med overfladiske mennesker i forskjellige samfunnslag, og det er ikke bare Cathrin og Willy som flyter rundt uten helt å vite hvor de skal lande.

Imidlertid blir selve plottet for enkelt. Jeg ble ikke overrasket over noe hovedpersonene gjorde. Da Cathrin forsvant skjønte jeg umiddelbart hva som hadde skjedd, og resten av historien ble en bekreftelse på dette. Men dette er jo ikke en kriminalroman, så jeg kan egentlig ikke være skuffet selv om jeg forsto plottet. Eller er det lov å håpe på litt mer?

Dette blogginnlegget har vært publisert i Altaposten 22.juli 2009

Vil du låne boka? HER kan du se om den står på hylla.

Uhyggelig

Kjersti Kollbotn : Eg er mamma . Eg skal vere god : Cappelen Damm, 174 sider

”Augo stirer som to svarte prikkar i den kvite flata av snø. Barnet kavar og forsvinn som eit feitt insekt. Eg snur meg bort. Går inn i huset. Ordnar nokre småting. Set på ei vaskemaskin. Drikk kaffi. Eg går frem til vindauget. Ser at barnet har snudd seg. Bleia er så vidt synleg. Barnet kavar ikkje lenger. Det er ingenting som lear på seg. Eg kikar på gradestokken. Åtte grader minus.”

Vi er i Tromsø, og det er alenemoren Tove Vik som er hovedpersonen. Tove Vik er mamma til to små barn. Gutten L er tre år og jenta S er seks år. Tove Vik bruker aldri navnet til barna når hun snakker om eller til dem. De er bare L og S.

Tove Vik har en ansvarsfull jobb som prosjektansvarlig for den nye E8 gjennom Ramfjorden. Hun ser bra ut, og hun eter menn til frokost. Men hun er sint, og hun er fortvilt. Hun klarer ikke å være en god mamma. Hun svikter morsrollen, gang på gang og er klar over det selv. Hun utsetter barna sine for direkte fare, og hun ber om hjelp. Men det er ingen som hjelper henne.

Boka tar opp et tema det ikke snakkes så mye om, men som like fullt eksisterer. Det finnes mødre som sliter med morsrollen. Og det finnes barn som blir mishandlet, og mange kunne ha grepet inn, men ingen gjør det. I denne romanen er det lege, venner, barnehage og naboer som ser hva som skjer, men som velger å se en annen vei.

Det er ikke smertefritt å lese slike bøker. Jeg kjente det i magen. Det er ubehagelig å lese om små barn som utsettes for mishandling. Stemningen i boken er til tider uhyggelig. Det er noe med kontrastene i teksten som gjør at historien blir veldig sterk. I det ene øyeblikket pludrer Tove Vik med det søte lille barnet som er helt avhengig av henne. I neste øyeblikk er hun blitt sint, og da får hun det rare blikket. De små barna vet hva som kan skje når mamma blir sint, og de endrer oppførsel.

Kjersti Kollbotn bor og arbeider i Tromsø. Dette er hennes første roman.

Boka er godt skrevet og lettlest. Språket er direkte med en del dialoger. Likevel er det enkelte elementer som trekker hele historien ned. På slutten blir det en del klisjeer som historien kunne klart seg uten. Vi blir heller ikke skikkelig kjent med Tove Vik. Vi ser hvordan hun mishandler barna sine. Vi ser raseriet og fortvilelsen, men vi forstår ikke hvorfor hun handler slik hun gjør.

(Blogginnlegget er publisert i Altaposten 22.mai 2009

Solgunn

En heller ustabil mann!

Anne Oterholm : Toget fra Ajaccio, Gyldendal, 242 sider

Det er noen år siden sist Den norske Forfatterforenings leder Anne Oterholm ga ut en bok. Og når man venter på noe godt kan man vente lenge. Det stemte i hvert fall denne gangen. Anne Oterholm imponerer stort i denne romanen som er hennes syvende. Jeg slukte den, og selv om den er på nesten 250 sider tok det meg ikke mer enn en ettermiddag å lese den.

Historien handler om Sindre som er 37 år gammel. Sindre er en usedvanlig pinglete og svak mann som tar med seg sine to sønner til Frankrike. Greit nok med en liten tur til Frankrike tenker du kanskje, men det er ikke så greit likevel. Sønnene bor egentlig hos moren sin, Marit, som er Sindres ekskone. Sindre har ikke spurt henne om lov til å ta guttene med seg. Han er sint fordi han mener at Marit har tatt full kontroll over guttene, og derfor vil han være sammen med dem alene. Den eldste sønnen heter Øistein og er 12 år, den yngste kalles bare Lillebror, og vi får ikke vite hvor gammel han er.

Sindre har et unaturlig nært forhold til faren sin, og han bruker mye tid på å reflektere over hva faren ønsker at Sindre skal gjøre med livet sitt. Faren og Sindre bodde ett år i Frankrike da Sindre var 12 år, og det var en svært viktig periode i livet hans. En annen viktig person i Sindres liv er tremenningen Nora. I løpet av det 6 uker lange oppholdet i Frankrike sender Sindre dagboknotatene sine til Nora, og hennes personlige oppfatninger om Sindre og hans opplevelser finner sin naturlige plass i romanen.

Sindre fremstår som en svært egoistisk og lite reflektert person. Han kidnapper guttene sine fordi han vil ha mer tid sammen med dem, men han virker ute av stand til å knytte noen bånd til dem. I stedet lar han seg lede av sitt eget og andres begjær, og gir seg hen til erotiske forbindelser med både menn og kvinner. Og han gjør han det tilsynelatende uten å ville det selv. I et tilfelle lar han guttene være alene på en rugbykamp mens han selv drar på biltur med landsbyens macho politimann, Jacques. Jacques og Sindre innleder et seksuelt forhold som Sindre egentlig ikke er interessert i, men han lar det skje, fordi han ikke ser noen grunn til å nekte Jacques noe.

”Jacques er okay. Det er ikke noe problem å gi ham det han vil. Jacques har bare vært imøtekommende etter at de traff hverandre. Det ville ha vært lang mer ensomt her uten ham. Da ville han utelukkende vært henvist til Øistein! Pikken ligger mot hans igjen. Underlivene er presset mot hverandre. Jacques vet hva han vil. Det er litt som når faren hans har tatt en avgjørelse.”

Sindre setter ikke grenser for seg selv, og han setter heller ikke grenser for andre. Handlingen foregår over seks uker, og det er en tetthet og energi i teksten som gjør romanen veldig god. Samtidig er det en spenning knyttet til Sindres forhold til sønnene sine. Vil han være i stand til å ta vare på dem? Hvordan blir det når de kommer hjem?

Jeg likte denne boka svært godt, og det er ikke ofte jeg blir imponert over norske utgivelser. Men denne ganger er jeg virkelig imponert. Stemningen i boka er intens, og selv om Sindre fremstår som en dust blir jeg nysgjerrig på hvordan hele denne historien vil ende. Noras refleksjoner over hvorfor Sindre handler slik han gjør gir boken en ekstra dimensjon. Dette er den beste norske romanen jeg har lest i år.

Dette blogginnlegget har vært publisert i Altaposten 17.juni 2009

Solgunn

Djevelens datter : Sara Hilal & Eva Norderhaug

Ungdomsroman

Djevelens datter er en sann historie. Sara Hilal er 23 år gammel da hun tar kontakt med journalist Eva Norderhaug. Sara har en historie hun vil fortelle og hun vil at journalisten Norderhaug skal skrive den ned. Den unge jenta og den erfarne jouranlisten møtes mange ganger og snakker om Saras fortid og nåtid. Resultatet er blitt denne boka.
Sara blir født i Irak, men familien flyttet til Norge da hun var en liten jente. De fikk seg en leilighet på Romsås, Oslo Øst. Faren til Sara er veldig dominerende og Sara og hennes søsken blir psykisk og fysisk mishandlet. Sara rømmer fra den voldelige faren sin, og han truer med å drepe henne. Han ber broren hennes om å drepe hennes, alt for å gjenreise familiens ære. Sara har ikke gjort noe annet galt enn å ikke bo hjemme, men det er helt galt i hans øyne.
Denne boka tegner et rystende bilde av et oppvekst og en ungdomstid som er totalt ukjent for de fleste nordmenn. Boka er lettlest, med et språk som jeg tror passer ungdom godt. For voksne erfarne lesere vil all slangen og den naive oppførselen til Sara irritere mer enn den berører, ihvertfall var det slik for meg.
Solgunn

Madonnagåten

Forfattar: Knut Nærum

Utgitt: 2005

Madonnagåten er ein parodi på Da Vinci koden, ei bok som for eit par år tilbake, trua med å selge meir eksemplarar enn Harry Potter, av uvisste årsakar. Knut Nærum har lagt handlinga til norske forhald, og han har klart å vikle inn stort sett alt som tenkes kan av uskyldege institusjonar. Du bør ha lest(og kanskje fnyst) av Da Vinci koden for å skjønne ironien og humoren, men når det er sagt, så er humornivået relativt enkelt.

Det er lett underhaldning, og kan lett lesast i påska(men pass deg for å sitere høgt frå boka til andre utenforstående, då det ikkje er så morosamt tatt ut av kontekst. Tru meg, eg veit).

- Marie

the Cocka Hola company

Forfattar: Abo Rasul

Utgitt: 2001

Viss du er litt lei konvensjonelle bøker med eit vanleg handlingsforløp, oppbrukt moral og eit poeng som ein kan sjå i begynninga, men som stavrar seg fram gjennom heile boka, for så å bli slengt i ansiktet på deg som eit skilt med overdrevent mye lys, så bør du lese the Cocka Hola company. Undertittelen på boka er "skandinavisk misantropi", og berre det beskriv boka ganske godt. Ho handlar om eit pornofilmselskap, med ein rekke originale karakterar som utførar sine respektive delprosjekt som ikkje nødvendegvis har noke med porno å gjere. Ein har skreve under på ei kontrakt som sier at han skal bli heltidsalkis iløpet av fem år, ein anna pjuskar med ein rekke prosjektar som stort sett handlar om å gjere livet så surt som mogleg for så mange som mogleg. I tillegg til dette har dei sine problemar innad i bedrifta, og dei prøvar å fikse det på eit vis som forårsaker minst mogleg stress.

Forfattaren har sjølvsagt som hensikt å kritisere dagens samfunn, og verkemidlane han bruker, er mange og spennende. Det er ikkje teknisk godt skreve, men oppbygninga er flott og og spedd med akkurat så lite struktur at det går an å følge boka.

Les ho, du blir glad i livet ditt!

Marie

Lettlest bok som ungdommer kanskje vil like?

Christian Valeur : Steffen tar sin del av ansvaret

Dette er Christian Valeurs første bok. Forfatteren er 23 år gammel og tidvis imponerer han i denne romanen som handler om en ung mann som føler skyld for verdens forurensing, og denne unge mannen bestemmer seg for å gjøre noe med det. Språket er lett og ungdommelig, og dialogene er satt opp på en spesiell måte. Jeg var ikke overbegeistret da jeg hadde lest ferdig denne boken, men jeg tror kanskje at ungdommer vil vurdere den på en annen måte.