Magne Hovden : Sameland

Humoristisk kjærlighetserklæring til Finnmark


Publisert i Altaposten 10. mars 2010, og på Solgunn sin blogg

Magne Hovden debuter med denne uhøytidlige og lettleste romanen der handlingen er lagt til Sør-Varanger. Hovedpersonene er Roy og Leif. De er bestevenner, og arbeider på posten i Kirkenes. Begge drømmer om å tjene seg rik, men med så lite arbeid som mulig. Planene de hadde om å bli millionærer av å selge oppmalt reinhorn til kåte japanske menn ble det ikke noe av, samme vei gikk det med ideen om å tilby bedrifter dyre overvåkningstjenester.
Ved et fiskevann på Jarfjordfjellet får Roy og Leif en superidé. De skal starte et turistforetak som de tror kan bli så vellykket at de kommer til å håve inn penger. Planen er å bygge opp et Sameland etter samme ide som Disneyland og Sommarland i Telemark. De bestemmer seg for å bruke en myrlendt eiendom i Pasvikdalen som Leif eier. Her skal de sette opp noen lavvoer, låne noen reinsdyr, og lage samisk mat.
De kjøper tvilsom sprit fra russiske sjømenn og samekoftene får de låne av revygruppa på Malmklang. Reinsdyr låner de av en same, og siden de ikke vet hva reinsdyr spiser blir det kjøpt inn hundemat. Ikke kan de joike og ikke kan de samisk, men ideer har de nok av, og det meste kan ordnes.

Midt opp alt dette har vi sidefortellinger med blant annet Geir Hilmar som drømmer om å utføre det perfekte ranet, sjamanen Fredrik som liker å gå i kjole, og samehateren Audun Gåsland som sager ned flaggstenger. Audun ble samehater etter at noen reindriftssamer skjøt og drepte golden retriveren hans Gonzo for tjueto år siden. Etter dette har han blitt utsatt for flere ubehagelige episoder der samer har vært ekkel mot ham. Den siste gangen skjedde det på yttersiden av Cordoba Mat og Vinhus i Alta.
Selve romanen er lettlest, og selv om det harseleres over mangt og mye, er alt utført med mye kjærlighet og respekt for vårt nordligste fylke. Med så mange rare personligheter og bihistorier balanserer fortellingen på grensen noen ganger, men jeg mener at den aldri tipper over.
Kort oppsummert: Dette er Tommy Wirkola, Arto Paasilinna og Pondus i god blanding. Vil du ha deg en god latter så er dette boka for deg. Leter du etter dyp og meningsfull litteratur som revolusjonerer verden må du lete andre plasser.


HER kan du se om vi har boka inne.
Solgunn

Michael Ende : Momo, eller kampen om tiden

En vakker bok! - Tidligere publisert på Solgunn sin blogg

Jeg må med skam melde at dette var mitt første møte med forfatterskapet til Michael Ende, og jeg er 100 % solgt!

Michael Ende ble født i 1929 i Garmisch- Partenkirchen. Faren var en berømt kunstmaler, moren var psykolog. De flyttet etterhvert til Munchen og bosatte seg i en kunstnerbydel.

Ende debuterte i 1960 og var produktiv helt til han døde av kreft i 1995.
Momo - eller kampen om tiden er klassifisert som en barnebok, selv har forfatteren sagt at han skriver for alle barn mellom 8 og 80. Boken kom ut i 1973 og er en ubeskrivelig vakker bok, som handler om vennskap, lytting, fantasi, og hva vi gjør med tiden vi har fått utdelt.
"Hun kunne lytte slik at usikre eller ubesluttsomme mennesker plutselig visste på en prikk hva de ville. Eller slik at de forknytte plutselig følte seg frie og modige. Eller slik at ulykkelige og nedtrykte ble glade og fulle av håp. Og hvis én mente at livet hans var bortkastet og betydningsløst, at han bare var én blant millioner, en som ikke spilte noen rolle i den store sammenhengen og som kunne erstattes like lett og smertefritt som en rusten skrue i en maskin - og han gikk og fortalte lille Momo alt dette, da ble det på en forunderlig måte klart for ham allerede mens han snakket, at han tok grundig feil og at han med alle sine feil og lyter likevel var et enestående individ, og derfor også var viktig her i verden på sin egen spesielle måte. Slik kunne Momo lytte!"
 
HER kan du sjekke om den er inne.
Solgunn

Kristin Marie Berstad : Tvang

Er dette Knausgård light? Denne bloggposten er tidligere publisert på Solgunn sin blogg

Nå må jeg bare skynde meg å si at jeg ikke har lest noe av Knausgård, men jeg har fulgt med på diskusjonene og anmeldelsene, så jeg har dannet meg et bilde av hva han skriver, og kanskje hvorfor han skriver?

I allefall er det slik at hovedpersonen i Berstads bok egentlig ikke ønsker å skrive; men hun gjør det fordi hun må. Hvis hun mister evnen til å skrive kan hun like gjerne dø - slik føler hun det. Det er en ung kvinnes dagbok vi leser. En ung kvinne som er forelsket i kjæresten sin, og som blir matret av tvangstanker, blant annet er det en tanke som sitter fastspikra i hodet hennes: Drepte jeg en baby da jeg var fem år gammel? Hun bruker store deler av tiden sin på denne tanken, og spiller episoden frem og tilbake i hodet. Hun og en venninne passet en baby som lå i en barnevogn, og så tippet barnevogna. Babyen ramlet ikke ut av vogna, men i tankene til hovedpersonen er det en usikkerhet; enn om det har skjedd, og ingen vil snakke om det for å skåne meg?

Hun går også i evig redsel for at kjæresten skal være utro. Hun lukter på han, leter etter fremmede hårstrå, fremmede lukter i rommet.

Berstad beskriver tett og nært, og går tett på detaljer. Dette er Berstads debutbok. Jeg leste andreboka hennes; Ynde, da den kom ut nå i vår. Jeg likte den også, og jeg gleder meg til å følge Berstad videre. Hun er dyktig og tøff!
 
HER kan du sjekke om boka er inne.
Solgunn

Utrenskning av Sofi Oksanen

Denne bloggposten er tidligere publisert i Altaposten 9. mars og på solgunnsin.blogspot.com

Overbevisende og viktig

Med fare for å virke i overkant pompøs velger jeg likevel å komme med følgende ytring: Mens jeg leste Sofi Oksanens siste roman husket jeg hvorfor jeg elsker å lese romaner. Denne boka har alt! Den er til tider så spennende at jeg glemte å puste, den er så vond og trist at det gjør vondt langt inne i sjelen og den er ikke på noe tidspunkt morsom. Men likevel har den alt.

Historien starter i Estland i 1992. Den gamle kvinnen Aliide Truu finner en ung kvinne, Zara på yttersiden av huset. Zara er mishandlet og bærer preg av det. Den gamle føler avsky i møtet med Zaras blåflekker og redde blikk. Aliide tenker at blåmerker skal dekkes og ties om, slik det alltid har vært gjort. Kontakten mellom kvinnene preges av at begge er utrygge og ikke kan stole på hverandre. Hemmelighetene de bærer med seg er mange. Til tross for dette mykner Aliide når hun begynner å ane hva Zara har gjennomgått.

”Aliide betraktet travelheten. Ei uvanlig veldressert jente. Til en så god dressering trengtes det en anselig porsjon frykt. Aliide ble fylt av medfølelse, og da hun ga jenta linhåndkleet, holdt hun et øyeblikk hånda hennes i sin.”

Tidsmessig forflytter vi oss mellom årene rundt 1940 og begynnelsen av 1990-tallet. Hoveddelen av handlingen foregår under krigen, da Aliide var ung. Estland var okkupert av Sovjetunionen og det estiske folket hadde det svært vanskelig.

Noe av det som gjør denne boka så god er alt det som IKKE blir fortalt. Det ligger uvanlig mye historie og kraft mellom linjene, og selv der ligger historien lagvis. Det var helt umulig å ikke lese, og selv innspurten på 5 mila under OL ble kjedelig sammenlignet med Oksanens fortellerkunst.

Sofi Oksanen, født i 1977 med finsk far og estisk mor, er en ung forfatter og dramaturg med et helt spesielt talent. Utrenskning er hennes tredje bok, og hun har allerede mottatt flere store priser for dette kunstverket. Nå er boka nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2010, og jeg kan ikke skjønne annet enn at prisen må gå til denne romanen, selv med hard konkurranse fra Min kamp I av Karl Ove Knausgård og Imot kunsten av Tomas Espedal.
Her kan du sjekke om boka er ledig.