Utrenskning av Sofi Oksanen

Denne bloggposten er tidligere publisert i Altaposten 9. mars og på solgunnsin.blogspot.com

Overbevisende og viktig

Med fare for å virke i overkant pompøs velger jeg likevel å komme med følgende ytring: Mens jeg leste Sofi Oksanens siste roman husket jeg hvorfor jeg elsker å lese romaner. Denne boka har alt! Den er til tider så spennende at jeg glemte å puste, den er så vond og trist at det gjør vondt langt inne i sjelen og den er ikke på noe tidspunkt morsom. Men likevel har den alt.

Historien starter i Estland i 1992. Den gamle kvinnen Aliide Truu finner en ung kvinne, Zara på yttersiden av huset. Zara er mishandlet og bærer preg av det. Den gamle føler avsky i møtet med Zaras blåflekker og redde blikk. Aliide tenker at blåmerker skal dekkes og ties om, slik det alltid har vært gjort. Kontakten mellom kvinnene preges av at begge er utrygge og ikke kan stole på hverandre. Hemmelighetene de bærer med seg er mange. Til tross for dette mykner Aliide når hun begynner å ane hva Zara har gjennomgått.

”Aliide betraktet travelheten. Ei uvanlig veldressert jente. Til en så god dressering trengtes det en anselig porsjon frykt. Aliide ble fylt av medfølelse, og da hun ga jenta linhåndkleet, holdt hun et øyeblikk hånda hennes i sin.”

Tidsmessig forflytter vi oss mellom årene rundt 1940 og begynnelsen av 1990-tallet. Hoveddelen av handlingen foregår under krigen, da Aliide var ung. Estland var okkupert av Sovjetunionen og det estiske folket hadde det svært vanskelig.

Noe av det som gjør denne boka så god er alt det som IKKE blir fortalt. Det ligger uvanlig mye historie og kraft mellom linjene, og selv der ligger historien lagvis. Det var helt umulig å ikke lese, og selv innspurten på 5 mila under OL ble kjedelig sammenlignet med Oksanens fortellerkunst.

Sofi Oksanen, født i 1977 med finsk far og estisk mor, er en ung forfatter og dramaturg med et helt spesielt talent. Utrenskning er hennes tredje bok, og hun har allerede mottatt flere store priser for dette kunstverket. Nå er boka nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2010, og jeg kan ikke skjønne annet enn at prisen må gå til denne romanen, selv med hard konkurranse fra Min kamp I av Karl Ove Knausgård og Imot kunsten av Tomas Espedal.
Her kan du sjekke om boka er ledig.