onsdag 19. august 2009

Song for Eirabu : Kristine Tofte

Et spennende og flott eventyr

Jeg har lest første del av Kristine Toftes debutbok; Song for Eirabu - Slaget på Vigrid. Jeg likte den kjempegodt, og har blogget om den. Mange andre bloggere har også lest boka, og jeg setter opp en liste så kan du klikke deg inn på lenkene :-)

Bharfot
Virvarr
Senrendypitycat


Vi har den jo selvfølgelig på biblioteket. Lurer du på om den er inne? Klikk her, så får du svaret!

Satanisme


Jon Ewo : I Satans tid : Front, 62 sider – lettlest bok

Broren til Bengt har fått nye venner. En ny tatovering har han også fått. Et kryss på handbaken. På soverommet hans ligger det avisutklipp som handler om satanisme og kirkebranner. Hva skjer hvis Bengt vil bli som broren sin?

Boka er godt skrevet, setningene er korte og presise. Dilemmaet er; hvem skal Bengt stole på, storebroren sin, foreldrene sine eller seg selv?

mandag 17. august 2009

En søt liten fortelling fra Vadsø


Alf Kvasbø : Den første turisten, Lettlest Forlag, 64 sider

Vi er i Vadsø. Miss Jones kommer med den første dampbåten som noen gang har besøkt havna i Vadsø. Miss Jones kommer fra England og hun skal skrive en bok om hvordan livet i Finnmark er. Hun kan ikke norsk, men bor hos en norsk familie, og barna i den familien lærer henne masse stygge nordnorske gloser. Da den godeste Miss Jones skal prate på bygdehuset foran byens prest, lærere og andre viktige personer inviterer hun folk inn på følgende måte:

”Come in, come in, gorrhyser”

Søtt!

Fornøyelig!


Levi Henriksen : Trekkspill-tvillingene – Gyldendal, 60 sider

Det er et dystert landskap som danner bakteppet til denne historien. Hovedpersonen er Sofus Bergimellom. Han ble arbeidssløs da pølsemakeriet gikk konkurs, og han har sluppen opp for drømmer å drømme.

Dette er en kriminalfortelling. På tur hjem oppdager nemlig Sofus et lik på jernbanelinja. Et lik uten hode. Hodet finner han på taket til utedoen til de 70 år gamle trekkspill-tvillingene.

Henriksen skriver så underfundig og så morsomt. Dette er en lettlest bok med korte setninger og presise formuleringer. To eksempler kommer her:

”Skjørtet til dama som sto på trappa var minst en synd for kort.”

”Per Svartberg svarte ikke med det samme. Han strøk over årringene i panna.”

Jeg lo høyt flere ganger. Tror nok det blir flere lettlest bøker fra Levi Henriksen som finner veien hjem til meg.

Fortelling om en familie på tur


Levi Henriksen : Mannen fra Montana - jakten på Kongsvingers første hippie, Gyldendal - 290 sider
Levi Henriksen tar med seg familien sin på en skikkelig road-trip i USA. De reiser fra San Antonio i sør til Missoula i nord. Familien til Levi vet ikke at Levi har tatt dem med på reise fordi han trenger selskap når han leter etter sin gamle helt; Thor Vigeland.
Med på reisen er det mye musikk og henvisning til filmer. Språket er godt og lettlest, og mange vil nok finne mye å glede seg over. Anmelderene er enige om at dette er en god bok: her er Dagbladets anmeldelse. Sjekk om vi har den inne her


fredag 14. august 2009

Lite nytt fra de finste skoger


Den senile landmåleren : Arto Paasilinna : Aschehoug, 190 sider

Arto Paasilinna er for tiden finlands mest populære forfatter. Han har utgitt over 30 romaner og dette er den sjette som er oversatt til norsk.

I de fleste romanene Paasilinna har skrevet er handlingen lagt til Finland. Det er tilfellet også denne gangen. Historien starter med at drosjesjåfør Seppo Sorjonen oppdager en gammel mann som står midt i veien. Seppo forbarmer seg over ham og tar han med seg i drosjen. Mannen husker ikke hvem han er eller hvor han bor, og han har bare ett ønske: ”Kjør meg vekk herifra”.

Seppo er en desillusjonert drosjesjåfør som gjerne vil hjelpe gamlingen. Da han oppdager at mannen kan betale for turen blir valget enkelt.

De kjører nordover, og i løpet av turen vekkes gamlingens hukommelse litt etter litt. Det viser seg at den gamle mannen heter Taavetti Rykönen. Han er en pensjonert landmåler og gammel frontsoldat som har lyst til å besøke en soldatvenn fra krigen. Det er helt åpenbart at Taavetti ikke klarer seg alene og Seppo blir med som hjelper og venn.

De to mennene havner i mange absurde situasjoner på turen, godt hjulpet av store mengder blank sprit. Den blanke spriten er for øvrig et fast innslag i Paasilinnas romaner.

Taavetti og Seppo kommer omsider frem til Taavettis gamle venn. Vennen har et gammelt soldatbruk, og han er fryktelig misfornøyd med den finske stats behandling av han.
Så misfornøyd er han at han har bestemt seg for å destruere hele gården. Og Taavetti er flink med sprengstoff, så hans besøk kommer veldig beleilig. Frustrasjon, fortvilelse, senilitet, badstue, sprit og sprengstoff blir en absurd blanding som fører til ganske så store ødeleggelser.

Til tross for merkelige og utventede handlinger er ikke denne boka så morsom som de andre bøkene jeg har lest av denne forfatteren. Mye av innholdet minner om finsk fjernsynsteater og det er ikke akkurat det jeg foretrekker å la meg underholde av.

Mange lesere har etter hvert opparbeidet seg et nært forhold til Paasilinnas romaner, og de største tilhengerne vil sikkert elske også denne boka. Men jeg syns det blir for myrlendt og traurig, og det er først helt på slutten av boken jeg virkelig koste meg. Men da tar det også helt av. Bland sammen tolv franske damer på overlevelsestur i den finske skogen med gamle senile pansersoldater, og resultatet blir forbausende nok morsomt. Da rykket det litt ekstra i munnvikene og jeg kunne si meg fornøyd med boka.

Dette blogginnlegget har vært publisert i Altaposten 30. april 2009
Hvis du vil låne boka kan du sjekke om den er inne, det gjør du ved å trykke HER

Ny roman fra Saabye Christensen


Lars Saabye Christensen : Visning : Cappelen Damm, 340 sider

Vi er i Oslo på nittitallet og hovedpersonene er Willy og Cathrin. De fremstår som et perfekt par. Hun arbeider som art director i et reklamebyrå, han skriver filmmanuskipt. Cathrins velstående foreldre har kjøpt en fin leilighet på beste vestkant til henne som de bor i. Willy og Cathrin har vært sammen i 4 år, og kjedsomheten begynner å innvadere forholdet deres. En dag foreslår Cathrin at de skal gå på visninger. Hun begynner å klippe ut boligannonser fra Aftenpostens boligbilag og hver søndag drar de på visning. Det viser seg at Cathrin legger opp til en ny lek. Hun vil at de ska ha sex i andre mennesker leilighet mens de er på visning, og Willy sier ikke nei.

Willy er en middelmådig manusforfatter, og han har kjørt seg skikkelig fast med dårlige prosjekter da han øyner nye muligheter. Willy er tilknyttet Norsk Film og en dag får han beskjed om at han har fått en ny redaktør. Denne redaktøren foreslår at han skal kaste alt materiale han arbeider med og begynne på et nytt prosjekt. Prosjektet skal handle om et samboerpar som begynner å bli lei av hverandre, og som søker spenning i hverdagen med å gå på visninger der de forsøker å ha sex i andre menneskers soverom. Det høres kjent ut, men Willy aner fred og ingen fare og kaster seg over arbeidet med ny entusiasme. Han forteller ikke Cathrin om dette, men det skal vise seg at også hun har sine hemmeligheter. En dag oppdager han at hun har en ferdigpakket bag i skapet på soverommet. Han finner også en parykk med samme hårfarge og frisyre som hun har. De prater ikke sammen lengre og han tør ikke spørre henne om hvorfor hun har disse tingene. En dag forsvinner hun uten å etterlate seg noe spor, og det viser seg at ingen vet hvor hun er blitt av.

Boka er lettlest, og språket flyter lett. Christensen har en spesiell måte å skrive på. Setningene er ofte lange, og inneholder mange digresjoner. I denne boka fungerer det godt, kanskje fordi menneskene som beskrives også tar en del sidesprang i sine egne liv. Det er et tidsbilde av Oslo og Norge på 1990 -tallet. Vi blir kjent med overfladiske mennesker i forskjellige samfunnslag, og det er ikke bare Cathrin og Willy som flyter rundt uten helt å vite hvor de skal lande.

Imidlertid blir selve plottet for enkelt. Jeg ble ikke overrasket over noe hovedpersonene gjorde. Da Cathrin forsvant skjønte jeg umiddelbart hva som hadde skjedd, og resten av historien ble en bekreftelse på dette. Men dette er jo ikke en kriminalroman, så jeg kan egentlig ikke være skuffet selv om jeg forsto plottet. Eller er det lov å håpe på litt mer?

Dette blogginnlegget har vært publisert i Altaposten 22.juli 2009
Vil du låne boka? HER kan du se om den står på hylla.

Uhyggelig


Kjersti Kollbotn : Eg er mamma . Eg skal vere god : Cappelen Damm, 174 sider

”Augo stirer som to svarte prikkar i den kvite flata av snø. Barnet kavar og forsvinn som eit feitt insekt. Eg snur meg bort. Går inn i huset. Ordnar nokre småting. Set på ei vaskemaskin. Drikk kaffi. Eg går frem til vindauget. Ser at barnet har snudd seg. Bleia er så vidt synleg. Barnet kavar ikkje lenger. Det er ingenting som lear på seg. Eg kikar på gradestokken. Åtte grader minus.”

Vi er i Tromsø, og det er alenemoren Tove Vik som er hovedpersonen. Tove Vik er mamma til to små barn. Gutten L er tre år og jenta S er seks år. Tove Vik bruker aldri navnet til barna når hun snakker om eller til dem. De er bare L og S.

Tove Vik har en ansvarsfull jobb som prosjektansvarlig for den nye E8 gjennom Ramfjorden. Hun ser bra ut, og hun eter menn til frokost. Men hun er sint, og hun er fortvilt. Hun klarer ikke å være en god mamma. Hun svikter morsrollen, gang på gang og er klar over det selv. Hun utsetter barna sine for direkte fare, og hun ber om hjelp. Men det er ingen som hjelper henne.

Boka tar opp et tema det ikke snakkes så mye om, men som like fullt eksisterer. Det finnes mødre som sliter med morsrollen. Og det finnes barn som blir mishandlet, og mange kunne ha grepet inn, men ingen gjør det. I denne romanen er det lege, venner, barnehage og naboer som ser hva som skjer, men som velger å se en annen vei.

Det er ikke smertefritt å lese slike bøker. Jeg kjente det i magen. Det er ubehagelig å lese om små barn som utsettes for mishandling. Stemningen i boken er til tider uhyggelig. Det er noe med kontrastene i teksten som gjør at historien blir veldig sterk. I det ene øyeblikket pludrer Tove Vik med det søte lille barnet som er helt avhengig av henne. I neste øyeblikk er hun blitt sint, og da får hun det rare blikket. De små barna vet hva som kan skje når mamma blir sint, og de endrer oppførsel.

Kjersti Kollbotn bor og arbeider i Tromsø. Dette er hennes første roman.

Boka er godt skrevet og lettlest. Språket er direkte med en del dialoger. Likevel er det enkelte elementer som trekker hele historien ned. På slutten blir det en del klisjeer som historien kunne klart seg uten. Vi blir heller ikke skikkelig kjent med Tove Vik. Vi ser hvordan hun mishandler barna sine. Vi ser raseriet og fortvilelsen, men vi forstår ikke hvorfor hun handler slik hun gjør.

(Blogginnlegget er publisert i Altaposten 22.mai 2009

Solgunn

torsdag 13. august 2009

Franske forviklinger


Anna Gavalda : Lykka er ein sjeldan fugl : Samlaget, 622 sider

Anna Gavalda fikk sitt store gjennombrudd med romanen ”Saman er ein mindre aleine”, som ble utgitt i Norge i 2005. Det var en roman jeg elsket, og jeg har anbefalt den så ofte at enkelte av mine bekjentskaper er grundig lei av maset mitt. Så nok om den. Men forventningene mine til ”Lykka er ein sjeldan fugl” var ganske store. Og hva skjer når forventningene blir for store? Jo, man kan bli skuffet. Det var nettopp det som skjedde med meg denne gangen. Jeg trodde jeg skulle åpne boken, fortape meg i teksten og storkose meg fra første til siste side. Men jeg leste og leste, og etter 170 sider var jeg litt smålei.

Hovedpersonen er Charles Balanda. Han er en suksessrik arkitekt som bor i Paris sammen med kona Laurence og hennes tenåringsdatter. Charles reiser mye i jobben, og når han en sjelden gang er hjemme er det huset tenåring han prater med. Kona er opptatt med sine egne saker, som blant annet inkluderer flere elskere. Charles er frustrert og på vei inn i en depresjon da han får et brev som skal forandre livet hans. Brevet har ingen avsender, og består av tre ord: Anouk er død.

Gavalda kan skrive, og hun beskriver den franske landsbyga med slik kjærlighet at jeg har lyst til å melde adresseforandring med en eneste gang. Her er det varme sommerdager, lykkelige barn, hyggelige mennesker, god vin og deilig mat.

Språket er vakkert, og når historien tar av er det ikke noe annet jeg vil enn å lese videre. Men før vi kommer dit er det mange sider med halve setninger som må passeres. Det er mye dialoger, og Charles snakker like ofte med seg selv som med andre. Jeg fikk ikke den gode Galvalda-følelsen før Kate kommer inn i boka. Kate som bor i utkanten av en liten fransk landsby og som har gårdstunet fullt av unger og dyr. Med Kate kommer spenningen, kjærligheten, og de gode følelsene. Siste halvdel av boka er en sann fryd å lese.

(Blogginnlegget har vært på trykk i Altaposten 20.mai 2009)


Solgunn

onsdag 12. august 2009

En heller ustabil mann!



Anne Oterholm : Toget fra Ajaccio, Gyldendal, 242 sider

Det er noen år siden sist Den norske Forfatterforenings leder Anne Oterholm ga ut en bok. Og når man venter på noe godt kan man vente lenge. Det stemte i hvert fall denne gangen. Anne Oterholm imponerer stort i denne romanen som er hennes syvende. Jeg slukte den, og selv om den er på nesten 250 sider tok det meg ikke mer enn en ettermiddag å lese den.

Historien handler om Sindre som er 37 år gammel. Sindre er en usedvanlig pinglete og svak mann som tar med seg sine to sønner til Frankrike. Greit nok med en liten tur til Frankrike tenker du kanskje, men det er ikke så greit likevel. Sønnene bor egentlig hos moren sin, Marit, som er Sindres ekskone. Sindre har ikke spurt henne om lov til å ta guttene med seg. Han er sint fordi han mener at Marit har tatt full kontroll over guttene, og derfor vil han være sammen med dem alene. Den eldste sønnen heter Øistein og er 12 år, den yngste kalles bare Lillebror, og vi får ikke vite hvor gammel han er.

Sindre har et unaturlig nært forhold til faren sin, og han bruker mye tid på å reflektere over hva faren ønsker at Sindre skal gjøre med livet sitt. Faren og Sindre bodde ett år i Frankrike da Sindre var 12 år, og det var en svært viktig periode i livet hans. En annen viktig person i Sindres liv er tremenningen Nora. I løpet av det 6 uker lange oppholdet i Frankrike sender Sindre dagboknotatene sine til Nora, og hennes personlige oppfatninger om Sindre og hans opplevelser finner sin naturlige plass i romanen.

Sindre fremstår som en svært egoistisk og lite reflektert person. Han kidnapper guttene sine fordi han vil ha mer tid sammen med dem, men han virker ute av stand til å knytte noen bånd til dem. I stedet lar han seg lede av sitt eget og andres begjær, og gir seg hen til erotiske forbindelser med både menn og kvinner. Og han gjør han det tilsynelatende uten å ville det selv. I et tilfelle lar han guttene være alene på en rugbykamp mens han selv drar på biltur med landsbyens macho politimann, Jacques. Jacques og Sindre innleder et seksuelt forhold som Sindre egentlig ikke er interessert i, men han lar det skje, fordi han ikke ser noen grunn til å nekte Jacques noe.

”Jacques er okay. Det er ikke noe problem å gi ham det han vil. Jacques har bare vært imøtekommende etter at de traff hverandre. Det ville ha vært lang mer ensomt her uten ham. Da ville han utelukkende vært henvist til Øistein! Pikken ligger mot hans igjen. Underlivene er presset mot hverandre. Jacques vet hva han vil. Det er litt som når faren hans har tatt en avgjørelse.”

Sindre setter ikke grenser for seg selv, og han setter heller ikke grenser for andre. Handlingen foregår over seks uker, og det er en tetthet og energi i teksten som gjør romanen veldig god. Samtidig er det en spenning knyttet til Sindres forhold til sønnene sine. Vil han være i stand til å ta vare på dem? Hvordan blir det når de kommer hjem?

Jeg likte denne boka svært godt, og det er ikke ofte jeg blir imponert over norske utgivelser. Men denne ganger er jeg virkelig imponert. Stemningen i boka er intens, og selv om Sindre fremstår som en dust blir jeg nysgjerrig på hvordan hele denne historien vil ende. Noras refleksjoner over hvorfor Sindre handler slik han gjør gir boken en ekstra dimensjon. Dette er den beste norske romanen jeg har lest i år.

Dette blogginnlegget har vært publisert i Altaposten 17.juni 2009
Solgunn



Djevelens datter : Sara Hilal & Eva Norderhaug


Ungdomsroman

Djevelens datter er en sann historie. Sara Hilal er 23 år gammel da hun tar kontakt med journalist Eva Norderhaug. Sara har en historie hun vil fortelle og hun vil at journalisten Norderhaug skal skrive den ned. Den unge jenta og den erfarne jouranlisten møtes mange ganger og snakker om Saras fortid og nåtid. Resultatet er blitt denne boka.
Sara blir født i Irak, men familien flyttet til Norge da hun var en liten jente. De fikk seg en leilighet på Romsås, Oslo Øst. Faren til Sara er veldig dominerende og Sara og hennes søsken blir psykisk og fysisk mishandlet. Sara rømmer fra den voldelige faren sin, og han truer med å drepe henne. Han ber broren hennes om å drepe hennes, alt for å gjenreise familiens ære. Sara har ikke gjort noe annet galt enn å ikke bo hjemme, men det er helt galt i hans øyne.
Denne boka tegner et rystende bilde av et oppvekst og en ungdomstid som er totalt ukjent for de fleste nordmenn. Boka er lettlest, med et språk som jeg tror passer ungdom godt. For voksne erfarne lesere vil all slangen og den naive oppførselen til Sara irritere mer enn den berører, ihvertfall var det slik for meg.
Solgunn