Den senile landmåleren : Arto Paasilinna : Aschehoug, 190 sider
Arto Paasilinna er for tiden finlands mest populære forfatter. Han har utgitt over 30 romaner og dette er den sjette som er oversatt til norsk.
I de fleste romanene Paasilinna har skrevet er handlingen lagt til Finland. Det er tilfellet også denne gangen. Historien starter med at drosjesjåfør Seppo Sorjonen oppdager en gammel mann som står midt i veien. Seppo forbarmer seg over ham og tar han med seg i drosjen. Mannen husker ikke hvem han er eller hvor han bor, og han har bare ett ønske: ”Kjør meg vekk herifra”.
Seppo er en desillusjonert drosjesjåfør som gjerne vil hjelpe gamlingen. Da han oppdager at mannen kan betale for turen blir valget enkelt.
De kjører nordover, og i løpet av turen vekkes gamlingens hukommelse litt etter litt. Det viser seg at den gamle mannen heter Taavetti Rykönen. Han er en pensjonert landmåler og gammel frontsoldat som har lyst til å besøke en soldatvenn fra krigen. Det er helt åpenbart at Taavetti ikke klarer seg alene og Seppo blir med som hjelper og venn.
De to mennene havner i mange absurde situasjoner på turen, godt hjulpet av store mengder blank sprit. Den blanke spriten er for øvrig et fast innslag i Paasilinnas romaner.
Taavetti og Seppo kommer omsider frem til Taavettis gamle venn. Vennen har et gammelt soldatbruk, og han er fryktelig misfornøyd med den finske stats behandling av han.
Så misfornøyd er han at han har bestemt seg for å destruere hele gården. Og Taavetti er flink med sprengstoff, så hans besøk kommer veldig beleilig. Frustrasjon, fortvilelse, senilitet, badstue, sprit og sprengstoff blir en absurd blanding som fører til ganske så store ødeleggelser.
Til tross for merkelige og utventede handlinger er ikke denne boka så morsom som de andre bøkene jeg har lest av denne forfatteren. Mye av innholdet minner om finsk fjernsynsteater og det er ikke akkurat det jeg foretrekker å la meg underholde av.
Mange lesere har etter hvert opparbeidet seg et nært forhold til Paasilinnas romaner, og de største tilhengerne vil sikkert elske også denne boka. Men jeg syns det blir for myrlendt og traurig, og det er først helt på slutten av boken jeg virkelig koste meg. Men da tar det også helt av. Bland sammen tolv franske damer på overlevelsestur i den finske skogen med gamle senile pansersoldater, og resultatet blir forbausende nok morsomt. Da rykket det litt ekstra i munnvikene og jeg kunne si meg fornøyd med boka.
Dette blogginnlegget har vært publisert i Altaposten 30. april 2009
Arto Paasilinna er for tiden finlands mest populære forfatter. Han har utgitt over 30 romaner og dette er den sjette som er oversatt til norsk.
I de fleste romanene Paasilinna har skrevet er handlingen lagt til Finland. Det er tilfellet også denne gangen. Historien starter med at drosjesjåfør Seppo Sorjonen oppdager en gammel mann som står midt i veien. Seppo forbarmer seg over ham og tar han med seg i drosjen. Mannen husker ikke hvem han er eller hvor han bor, og han har bare ett ønske: ”Kjør meg vekk herifra”.
Seppo er en desillusjonert drosjesjåfør som gjerne vil hjelpe gamlingen. Da han oppdager at mannen kan betale for turen blir valget enkelt.
De kjører nordover, og i løpet av turen vekkes gamlingens hukommelse litt etter litt. Det viser seg at den gamle mannen heter Taavetti Rykönen. Han er en pensjonert landmåler og gammel frontsoldat som har lyst til å besøke en soldatvenn fra krigen. Det er helt åpenbart at Taavetti ikke klarer seg alene og Seppo blir med som hjelper og venn.
De to mennene havner i mange absurde situasjoner på turen, godt hjulpet av store mengder blank sprit. Den blanke spriten er for øvrig et fast innslag i Paasilinnas romaner.
Taavetti og Seppo kommer omsider frem til Taavettis gamle venn. Vennen har et gammelt soldatbruk, og han er fryktelig misfornøyd med den finske stats behandling av han.
Så misfornøyd er han at han har bestemt seg for å destruere hele gården. Og Taavetti er flink med sprengstoff, så hans besøk kommer veldig beleilig. Frustrasjon, fortvilelse, senilitet, badstue, sprit og sprengstoff blir en absurd blanding som fører til ganske så store ødeleggelser.
Til tross for merkelige og utventede handlinger er ikke denne boka så morsom som de andre bøkene jeg har lest av denne forfatteren. Mye av innholdet minner om finsk fjernsynsteater og det er ikke akkurat det jeg foretrekker å la meg underholde av.
Mange lesere har etter hvert opparbeidet seg et nært forhold til Paasilinnas romaner, og de største tilhengerne vil sikkert elske også denne boka. Men jeg syns det blir for myrlendt og traurig, og det er først helt på slutten av boken jeg virkelig koste meg. Men da tar det også helt av. Bland sammen tolv franske damer på overlevelsestur i den finske skogen med gamle senile pansersoldater, og resultatet blir forbausende nok morsomt. Da rykket det litt ekstra i munnvikene og jeg kunne si meg fornøyd med boka.
Dette blogginnlegget har vært publisert i Altaposten 30. april 2009
Hvis du vil låne boka kan du sjekke om den er inne, det gjør du ved å trykke HER
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar