tirsdag 9. november 2010

Tom Kristensen : Dypet - Lydbok


Interessant og spennende / Denne bloggposten er tidligere publisert på solgunnsin.blogspot.com



Jeg har lest hver eneste bok Tom Kristensen har skrevet, og har likt de fleste veldig godt. Dette er første gang jeg har hørt en av hans bøker som lydbok.
Tord Stensen er hovedpersonen og den som bærer fortellingen. Tord var nordsjødykker i 1981, og han og hans kollegaer opplevde hele tiden at oppdragsgivere og staten utsatte dem for høy risiko. Både Tord og de andre dykkerne fikk store skader, psykisk og fysisk, og det var ikke mange som ble gamle i jobben. Likevel var dette et populært yrke, de tjente godt, hadde god fysikk og godt drag på damene. En stormfull aften (som det jo så ofte heter i litteraturen) går Tord og en annen dykker ned på 81 meter for å kutte wirer. Men noe går galt, Tord overlever såvidt, den andre dykkeren dør. I dagene og ukene etter ulykken får han problemer med å arbeide. Klaustrofobien får taket på han, og han må slutte som dykker. Familien hans skjønner ikke hva som skjer, og han får lite støtte. Plutselig er han en brikke i et spill han ikke visste han deltok i!
Konklusjon: Jeg likte boka godt, det gikk veldig fort å høre den, men noe mesterverk er det ikke. Men greit nok, og veldig lærerikt i forhold til hva Norge gjorde mot nordsjødykkerne våre.
Ivar Nergaard leser, det gjør han veldig bra.

Lagt inn av Solgunn

Vigdis Hjorth : Snakk til meg : Cappelen Damm, 266 sider


Utmattende om ensomhet

 Publisert i Altaposten  og på solgunnsin.blogspot.com 22. september 2010


Vigdis Hjorth er en av Norges mest kjente forfattere. Hun debuterte i 1983 med en barnebok hun fikk Norsk kulturråds debutantpris for. Siden har hun blant annet fått Kritikerprisen. Denne gangen har Hjorth skrevet en bok der hun leker med språket, klisjeer og stereotypier.
Bibliotekaren Ingeborg har vært enke i mange år. Hennes eneste familie er en voksen sønn som bor i Stockholm. Hun har lite kontakt med ham, og hun savner han veldig. Men fordi hun er redd for å kvele han med morskjærlighet tar hun sjelden kontakt.

Sønnen kommer ikke hjem til jul, og ikke for å feire det nye året heller. Kollegaene på biblioteket er kun kollegaer, og venner har hun ikke. Ingeborg er et ensomt menneske som mest av alt savner sønnen sin. I nyttårshelga reiser hun til Cuba, alene. Hun skal tilbringe noen uker der, og disse ukene vil forandre livet hennes for alltid. For i hotellhagen spiller et tremannsorkester hver kveld og en av de første kveldene hennes, kommer den kjekkeste musikeren bort til Ingeborg og innleder en samtale. Det er juristen Enrique. For å holde liv i seg selv og resten av familien spiller han for turistene. Ingeborg og Enrique innleder et forhold. Ingeborg ser at Enrique er en langt over gjennomsnittet vakker, ung mann, mens hun selv er en langt under gjennomsnittet attraktiv kvinne, og i tillegg mye eldre enn han. Hun er snart femti år, hun er kjedelig og grå, og det eneste hun har, og som han vil ha, er penger. Da hun reiser hjem til Norge begynner hun likevel arbeidet med å få oppholdstillatelse til Enrique. Hun møter på byråkratiske politimenn som gransker henne fra øverst til nederst og lurer på hvem som tok det første skrittet til det påståtte seksuelle forholdet? Hun må lyve, må fortelle at det var henne, men ingen tror på det hun sier. Kan Enrique være forelsket i henne? Eller bruker han henne, slik også hun bruker ham?

Det er enkelte elementer i denne boka som minner om bøkene til Gert Nygårdshaug. Språket, med et nesten konstant fravær av punktum er nok det viktigste og mest åpenbare likhetspunktet. Men også i beskrivelsene av stemningen på Cuba beveger Hjorth seg nær Nygårdshaugs prosa. Tempoet er hektisk, og setningene er lange og detaljrike:

”Uåpnede kasser, halvtømte kasser, bunker med gulnede aviser, magasiner, bøker i laser, utleste revnede skinninnbundne bøker, solgte de noe, var det system i galskapen, som om alle Havannas dødsbo var kjøpt opp av dette lokalet, en blanding av salgsbod, lesesal og lager i rom innenfor rom, en seng, noen lenestoler, et kjøleskap, flere bøker, lengst inne en bakhage med potteplanter, et vissent mandarintre, noe som lignet villvin opp murveggen, flere unge menn, fulle askebegre, kaffekopper, ville jeg ha kaffe?”
Store deler av boka er skrevet som et brev til sønnen. Det er slitsomt å lese på grunn av de lange setningene og de relativt hyppige temposkiftningene i teksten, men også på grunn av Ingeborg. Det er som om hele dama tappet meg for energi. Men likevel, god bok!
Lagt inn av Solgunn

Maria Vargas LLosa : Rampejenta - Lydbok


Denne bloggposten er tidligere publisert på solgunnsin.blogspot.com

Tenk at jeg velger lydbøker etter oppleser! Denne boka fikk jeg kjennskap til da jeg mottok en epost der det blant annet sto:
Det jeg lurer på er hva du synes om "Rampejenta"? Den har du ikke lest ifølge bloggen din. Hvis du leser den vil jeg gjerne høre hva du synes. Den blir lest av Duc Mai-The. Er han ikke din favoritt? Forfatteren heter Vargas Llosa.
Hilsen fra Grete xxxxxxxx


Er det Duc Mai-The som leser så hører jeg. Basta bom!

Denne gangen er det Nobelprisvinneren i litteratur 2010, Mario Vargas Llosa som har forfattet et verk med tittelen; Rampejenta. Kari og Kjell Risvik (mine favorittoversettere) har oversatt boka, og dermed lå vel alt til rette for en strålende opplevelse? Ja, det gjorde det, selv om jeg til tider ble litt satt ut av den direkte språkbruken i beskrivelsen av seksuell aktivitet. Det ble til tider for intimt.
Ricardo er hovedpersonen. Han bor i Miraflores, en bydel i Lima, hovedstaden i Peru. Til Miraflores flytter det en nydelig jente, hun er ikke som alle de andre jentene i nabolaget og Ricardo blir dypt og inderlig forelsket i henne og han kaller henne Rampejenta. De blir venner, men ikke kjærester, og plutselig en dag er hun borte. Ricardo flytter til Paris, og begynner å arbeide som oversetter. En dag treffer han Rampejenta igjen, og de tilbringer en natt sammen. Hun reiser til Cuba, og Ricardo savner henne så mye at han holder på å bli gal. Hun kommer tilbake til Paris, men er nå gift med en rik mann. Og slik fortsetter det; Rampejenta kommer tilbake til Paris, reiser langt vekk, kommer tilbake igjen og Ricardo elsker henne like sterkt.

Dette var en veldig god bok! Mye erotikk, og mye kjærlighet. En liten innvending har jeg og det er at det ble litt mye informasjon om alle oppdragene til Ricardo. Det er ikke nødvendig å vite alt om tolkeoppdragene han ble sendt på rundt omkring i Frankrike og ellers i Europa. Det fungerte mer som fyllstoff. Duc Mai-The leste som vanlig veldig bra. Anbefales!

Nick Hornby : Juliet, Naded : Aschehoug, 298 sider


God underholdning

Publisert i Altaposten 29. oktober2010, og på solgunnsin.blogspot.com
Jeg trodde egentlig jeg var ferdig med Nick Hornby etter at jeg leste den syvende boka hans, Slam, som ble utgitt i 2008. Slam var uengasjerende, og selv om jeg likte High Fidelity og Gutter er gutter, begge filmatisert med berømte skuespillere, så kan en middels dårlig bok ødelegge ganske mye.

Men plutselig en dag satt jeg med denne boka i hånda, og før jeg visste ordet av det var boka lest og fordøyd, og ja, jeg var fornøyd.
Annie og Duncan bor i en kjedelig liten by på østkysten av England. De har aldri vært forelsket i hverandre men vært sammen fordi det har vært så praktisk. Duncan har en altoverskyggende lidenskap, nemlig musikeren Tucker Crowe. Crowe hadde relativt stor suksess på åttitallet, men et eller annet skjedde under en konsert han holdt i 1984, for Crowe forsvant og har ikke vært sett siden. For Duncan og hans likesinnede, de såkalte crowlogistene har forsvinningen og musikken vært tolket og diskutert i over tjue år. Romanen starter med at Annie og Duncan har reist fra England til Minneapolis fordi Duncan vil ha et fotografi fra puben der helten sist ble sett.
Annie er drittlei hele manien til Duncan. I løpet av ferien i USA innser hun at hun har kastet bort 15 år av livet sitt på en middelmådig dust som hun ikke lenger liker. Annie utfordrer Duncan på hans kunnskap og meninger om Crowe og hun skriver et engasjert innlegg på hjemmesiden til crowlogistene, en side som Duncan er redaktør for. Hun gjør det slutt med Duncan og gleder seg over å endelig være kvitt både Duncan og manien hans. Men plutselig en dag får Annie en e-post fra selveste Tucker Crowe, det første livstegnet fra mannen på over tjue år, og de utvikler et e-postvennskap som etter hvert får en mulighet til å vokse seg til noe mer.
Hornby har i sine tidligere romaner hatt fokus på menn med en altoppslukende interesse. I Juliet, Naked fortsetter han i samme form, men det er likevel en modnere og mer reflektert tone enn tidligere. I begynnelsen av boka er fokuset på Duncan og hans besettelse, men etter hvert dreies historien mer over til Annie.

Hornby viser stor treffsikkerhet i beskrivelsene av hverdagens trivialiteter. I tillegg er replikkene morsomme. For eksempel når en av ekskonene til Crowe forteller om sitt nye og flotte liv og Crowe tenker at hun ”veiver med usikkerheten sin som et balltre”. Eller i beskrivelsen av et hjerteinfarkt som ”en uheldig medisinsk tildragelse”. Og selv om jeg er bibliotekar og syns at omtalene av oss ofte er stereotypiske liker jeg kommentarer som dette: ”Hva var vitsen med å forelske seg i en rockemusiker hvis hun ville at han skulle oppføre seg som en bibliotekar?"
Dette er nok ikke en bok jeg vil huske i årevis, men jeg koste meg i hvert fall stort mens jeg leste!
Lagt inn av Solgunn

Nominasjonene til Ungdommens kritikerpris er klare!




De nominerte er:

Mikkel Bugge: «Gå under jorda», Oktober


Helga Flatland: «Bli hvis du kan, reis hvis du må», Aschehoug


Gaute Heivoll: «Før jeg brenner ned»,Tiden


Jan Roar Leikvoll: «Fiolinane», Samlaget


Thomas Lundbo: «Synkere og svevere», Cappelen Damm


Nina Lykke: «Orgien og andre fortellinger», Oktober


Tove Nilsen: «Nede i himmelen», Oktober


Karine Nyborg: «Ikke rart det kommer kråker», Aschehoug

Vi har alle bøkene, jeglager en utstilling i dag og den kommer til å stå noen uker. Kom innom og lån med deg en bok!

Solgunn

mandag 8. november 2010

NÅ ER DET NORDISK BIBLIOTEKUKE!


Høytlesning ved morgengry og i skumringen

Denne informasjoen har jeg klippet ut fra nettsiden til Foreningen Norden:

"Høst- og vinterdagene i Norden er korte. Før i tiden, før TV og datamaskiner, var høytlesning og historiefortelling i vintermørkeret en utbredt tradisjon.
8. november 2010 er startdatoen for Nordisk bibliotekuke som i år arrangeres for 14. gang. Formålet med arrangementene er å gi den gamle nordiske fortellertradisjonen nytt liv, og å formidle nordisk litteratur til barn, unge og voksne i hele Norden. Nordisk bibliotekuke er en uke fylt med høytlesninger, utstillinger, debatter og mange andre typer kulturopplevelser i bibliotek, på skoler og i andre forsamlingslokaler, ofte i regi av Foreningen Nordens lokallag.

Verdens største høytlesningsprosjekt?

Kanskje settes det verdensrekord i høytlesning?! Ideen bak arrangementene Morgengry og Skumringstime er at tusenvis av mennesker i Norden opplever høytlesning av de samme tekstene til samme tid.
Rundt om i Norden tennes det lys og leses fra den islandske Edda og svenske John Ajvide Lindqvists bok La den rette komme inn om kvelden mandag 8. november under arrangementet Skumringstime.
Om morgenen samme dag deltar førskole- og skoleelever i Morgengry-arrangementet hvor det leses fra islandske Andri Snær Magnasons Historia om den blå planeten og fra danske Lene Kaaberbøls Skammarens dotter."

I Alta skal Alta folkebibliotek ha mange arrangement denne uka, mer informasjon om dette finner du HER.

John Ajvide Lindqvist har skrevet flere bøker, jeg har tidligere anmeldt boka Menneskehavn - anmeldelsen finner du HER også :-)

Lene Kaaberbøls serie om Skammarens dotter er utrolig bra! Jeg hørte alle bøkene for noen år siden, og det var max kos! Kan anbefales til alle; både ungdom og voksne.
Lagt inn av Solgunn

John Irving : Siste natt i Twisted River : Lydbok


God bok, men minst 200 sider for lang! Publisert tidligere på solgunnsin.blogspot.com

Dette er den første boka jeg har lest/hørt av John Irving. Det er nok en fordel, ihvertfall hvis man skal tro andre kritikere. Forfatteren har vissnok en tendens til å gjenta seg selv og bruke samme tema i bok etter bok, og det har han gjort i denne boka også. Det som alltid er med i en John Irving bok er: Bjørner, brytere, unge menn som liker eldre damer, unge menn som liker tykke damer, unge menn som har et forhold til en eldre kvinnelig slektning, selve skriveprosessen og New Hampshire.
I Siste natt i Twisted River er det Daniel og faren Dominic Baciagalupo som er hovedpersonene. Moren til Daniel er drept i en ulykke, og Daniel og Dominic bor i en liten by i New Hampshire. Dominic er kokk, og han lager mat til tømmerfløterne som holder til i byen. Dominic innleder et forhold til en svær indianerkvinne. Hun har langt tykt hår, det flommer nedover ryggen hennes. En kveld oppdager Daniel at faren blir angrepet av en bjørn. Han gjør det alle gode Baciagalpomenn gjør når bjørner angriper; han tar den store jernpanna og angriper! Dessverre er det ikke en bjørn, men indianerkvinnen som har seg en liten hyrdestund sammen med faren. Men, indianerkvinnen er død, Daniel har drept henne, og hun hadde også et forhold med byens rape gale politimann. Slik begynner flukten/jakten, og den varer i over 50 år.

Vi følger altså Daniel og Dominic gjennom flere generasjoner, men den personen som virkelig gjør boka verd å få med seg, har jeg enda ikke nevnt og det er Ketchum. Han er bare fantastisk! Å bli kjent med Ketchum gjør hele boka verd å høre!

Lagt inn av Solgunn

Daniel Glattauer : Mot nordavinden: Font - 204 sider

Flørting i cyberspace /  Publisert i Altaposten og solgunnsin.blogspot.com 6. august
Denne e-postromanen har vært litt av en suksesshistorie for den 50 år gamle forfatteren fra Østerrike. Han har arbeidet som journalist i mange år, og har også utgitt en rekke skjønnlitterære og dokumentariske bøker, men først med denne romanen ble han virkelig kjent. Mot nordavinden er satt opp som teaterstykke og ble nominert til den tyske bokhandlerprisen.

Hele romanen er en e-postkorrespondanse mellom Emmi og Leo. Det starter med at Emmi Rothner har planlagt å si opp abonnementet på ”Like”. Det viser seg at hun etter gjentatte oppsigelser fortsatt får bladet, noe som gjør henne skikkelig forbannet og hun skriver en sint e-post til forlaget. Denne blir feilsendt, som all hennes tidligere e-poster til ”Like” (viser det seg) og havner i innboksen til Leo Leike, en mann som bor i samme by som henne; Wien. Emmi og Leo begynner å skrive til hverandre, og i begynnelsen er tonen veldig formell. Det går imidlertid ikke lang tid før det skjer et skifte i dialogen. Det blir betroelser, og nysgjerrighet. Emmi er gift med en mann som er betydelig eldre enn henne. Hun sier at hun er lykkelig i ekteskapet sitt, men hun og mannen har hvert sitt soverom, og hvorfor bruker hun kveld etter kveld på å skrive eller vente på e-post fra Leo? Leo bor alene, han er nettopp blitt dumpet av kjæresten, og fremstår som ganske søkende. En kveld blir de enige om å møte hverandre på en kafé. Men hvor lurt er nå det?

Sjangermessig er dette å betrakte som en gammeldags brevroman, bare med den store forskjellen at her går alt så mye fortere, og som typisk er i en e-post tar den som taster seg ikke alltid tid til å lese igjennom og tenke over alt man skriver. Jeg syns nok at Emmi og Leo blir nære venner veldig fort, og jeg kan ikke si at jeg forstår at Leo gidder å bruke tid på kommunikasjonen med Emmi som fremstår som både sjalu og kontrollerende. Men det blir jo min personlige oppfatning, og fordi personskildringene er så tydelige føler jeg at denne historien er troverdig. Som en samtidsroman passer den helt perfekt. Det er skremmende mange som vil kjenne seg igjen i situasjonen Emmi og Leo har satt seg selv i. Det er ofte mye mer fristende å bruke tiden sammen med datamaskinen enn med de virkelige menneskene som befinner seg i samme hus. Med de korte e-postene og den hurtige frekvensen mellom dem, blir dette er roman det går veldig fort å lese. Noe er ganske morsomt, noe irriterende, men den største styrken er elementet av gjenkjennelse som nok vil treffe mange.
Terningkast 4

Lagt inn av Solgunn

tirsdag 12. oktober 2010

Alta vgs sin egen forfatter - Ismet Januzaj

                                     

I regi av Litteraturbruket ved Norsk Forfattersentrum er Alta videregående skole med på et prosjekt som heter Forfatter og skole. Dette er et prosjekt hvor skoler skal få mulighet til å knytte kontakt med en forfatter og bruke han/hun i undervisningen. Forfatteren på sin side skal bruke muligheten til å bli kjent med ungdom og ungdomsmiljøer. Skolen og forfatteren skal følge hverandre i en periode på minimum seks måneder.
Torsdag 23. og fredag 24. september fikk skolen for første gang besøk av forfatteren Ismet Januzaj. Ismet er Alta vgs sin egen forfatter, og i løpet av de neste seks månedene er det planlagt seks besøk. Ismet besøker klassene og snakker om dikt, om poesi, og om det å være et skrivende menneske.
I tillegg er det opprettet en litterær klubb, der ungdommer som liker å skrive kan møtes og få inspirasjon av hverandre. Neste gang Ismet kommer til Alta er 28 oktober. Da skal han også holde flere foredrag i forbindelse med Læringsdagene.

I 2004 ga Ismet ut en diktsamling på Aschehoug med tittelen Smilets rygg.

tirsdag 28. september 2010

Susan Abulhawa : Morgen i Jenin


Sterk palestinsk roman - Publisert i Altaposten 29. juni 2010

Denne anmeldelsen er tidligere publisert på solgunnsin.blogspot.com

Da jeg var 12 år reiste en av tantene mine til Beirut for å arbeide som operasjonssykepleier. Hun kom hjem og fortalte de grusomste historier om barn som ble skutt og drept foran øynene hennes. Disse historiene sitter spikret fast i hodet mitt, og det har aldri vært noen tvil om hvem som har min sympati når det gjelder konflikten i Midtøsten. Med dette som utgangspunkt leste jeg denne romanen som handler om en palestinsk familie som vi følger fra 1941 og frem til i dag.
Hasan og Dalia er to unge palestinske ungdommer som bor i den lille landsbyen Ein Hod. Hasan forelsker seg i Dalia og de gifter seg. Hasan tilhører en gammel familie som har bodd på samme plass i 40 generasjoner, og familien hans har alltid dyrket jorden. De to eldste barna til Hasan og Dalia, Yousef og Ismail ble født i den lille landsbyen. Ismail får en karakteristisk skade rundt det ene øyet sitt, og denne skaden skal være med å identifisere han mange år etterpå.
I 1948 invaderte Israel Ein Hod og nabolandsbyene og fordrev alle som bodde der fra hjemmene sine. På veien fra Ein Hod til Jenin ble Ismail kidnappet av den jødiske soldaten Moshe som puttet babyen i en ryggsekk, kjørte hjem og fortalte kona at de nå var blitt foreldre. Kona, som var overlevende etter Holocaust, var dypt deprimert og lengtet etter et barn. Hun stilte ingen spørsmål, og tok imot den lille arabiske gutten med åpne armer.
Flyktninger fra forskjellige palestinske landsbyer ble samlet i Jenin, hvor de måtte bo i teltleire. Lidelsene og usikkerheten dominerte, men det var likevel ikke bare elendighet. Amal er Hasan og Dalias tredje og siste barn, hun blir født i flyktningeleiren. Det er hun som i jeg-form forteller historien til oss, avløst av en ukjent fortellerstemme som kommer frem med ujevne mellomrom. Selv om Amal er en oppdiktet karakter gjør jeg-formen at historien føles sann, og det var helt umulig å ikke bli berørt av det jeg leste. Kleenexpakken fikk virkelig kjørt seg.
Amal beskriver morgener mettet av poesi og soloppgang, blandet med duften av blomstrende mandeltrær, olivenbusker og pipetobakk. Det er fargerike og detaljerte beskrivelser av et vakkert landskap med duftende trær og nydelige blomstrer. Flyktningene henter frem historier og drømmer som kan hjelpe dem til å holde ut. Etter hvert som romanen utvikler seg blir tragediene mange, med massakrene i flyktnigeleirene Sabra og Shatila som det verste.

Språket er svulstig, og kan være uvant for mange lesere. Den arabiske litteraturen og den arabiske måten å snakke på er svært ulikt det vi kjenner fra vår vestlige kultur, og etter at jeg hadde lest tjue sider hadde jeg allerede skriblet ned to fulle sider med kritiske bemerkninger til overdådigheten i språket. Men så måtte jeg bare legge bort den avmålte vestlige tenkemåten, og heller åpne opp for å ikke steile av setninger som denne: ”Hun holdt han tett inntil brystet i sine moderlige armer.”
Da jeg var ferdig med boka følte jeg meg helt utslitt. Selv om deler av boka er fiksjon, er historiene basert på virkelige hendelser og overgrep mot et folk der tragediene har stått i kø. Men vi tåler å lese om det, og selv om språket er overdådig og sjenerøst, er dette en god bok som kan være med på å gi ny kunnskap om, og forståelse for konflikten i Midtøsten.

onsdag 19. mai 2010

Elif Shafak : Bastarden fra Istanbul

Denn bloggposten er tidligere publisert på solgunnsin.blogspot.com

Jeg har en drøm om å reise til Istanbul og derfor leter jeg etter bøker som handler om byen. Da jeg tilfeldigvis kom over denne til en billig penge på Aschehougs bakgårdssalg kjøpte vi den til biblioteket med en gang.
Romanen starter med at Zeliha, en vakker nitten år gammel kvinne fra Istanbul, er på tur til legen for å få tatt en abort. Det klarer hun ikke å gjennomføre, og tyve år etterpå begynner selve fortellingen som utspilles både i Istanbul og i USA.

To vakre unge kvinner, fire middelaldrende tanter, noen utydelige menn, to bestemødre og en oldemor- nå har jeg nevnt noen av de mange viktige personene.
Selv om jeg var veldig motivert for å lese boken, slet jeg meg igjennom de første hundre sidene. Jeg kjedet meg rett og slett, og lurte på hvorfor denne hadde fått så gode kritikker. Men så skjedde det som så ofte skjer; historien åpner seg, og alt det småkjedelige blir viktig ballast. Jeg klarte ikke å legge boka fra meg, og da er den god!

Litteratur fra Sør-Korea

Dette blogginnlegget er tidligere publisert på solgunnsin.blogspot.com


Hwang Sok-Yong er en av de mest kjente forfatterne fra Sør-Korea, og i denne romanen har han skildret sin slektshistorie. Koreakrigen (1950 - 1953) er det historiske bakteppet, og hovedpersonen er professoren og legen Han Yongduk. Når romanen starter møter vi en gammel mann, fattig og fornedret. Han klarer ikke å stelle seg selv, og bor blant fremmede. Etter kort tid dør han, og da får vi historien hans fortalt.
Han Yongduk var en meget rettskaffen mann, og de valgene han tok under krigen fikk stor betydning for det livet han kunne leve etter at krigen var over.
Romanen er lettlest, men ikke lett. Jeg liker ikke å lese om gode mennesker som blir utsatt for fryktelige overgrep. Det gjør vondt, og denne boka er en slik bok. Det at dette er fortellingen om familien til forfatteren gjør historien om mulig enda verre å lese. Men likevel; god bok.

fredag 23. april 2010

Magne Hovden : Sameland

Humoristisk kjærlighetserklæring til Finnmark


Publisert i Altaposten 10. mars 2010, og på Solgunn sin blogg

Magne Hovden debuter med denne uhøytidlige og lettleste romanen der handlingen er lagt til Sør-Varanger. Hovedpersonene er Roy og Leif. De er bestevenner, og arbeider på posten i Kirkenes. Begge drømmer om å tjene seg rik, men med så lite arbeid som mulig. Planene de hadde om å bli millionærer av å selge oppmalt reinhorn til kåte japanske menn ble det ikke noe av, samme vei gikk det med ideen om å tilby bedrifter dyre overvåkningstjenester.
Ved et fiskevann på Jarfjordfjellet får Roy og Leif en superidé. De skal starte et turistforetak som de tror kan bli så vellykket at de kommer til å håve inn penger. Planen er å bygge opp et Sameland etter samme ide som Disneyland og Sommarland i Telemark. De bestemmer seg for å bruke en myrlendt eiendom i Pasvikdalen som Leif eier. Her skal de sette opp noen lavvoer, låne noen reinsdyr, og lage samisk mat.
De kjøper tvilsom sprit fra russiske sjømenn og samekoftene får de låne av revygruppa på Malmklang. Reinsdyr låner de av en same, og siden de ikke vet hva reinsdyr spiser blir det kjøpt inn hundemat. Ikke kan de joike og ikke kan de samisk, men ideer har de nok av, og det meste kan ordnes.

Midt opp alt dette har vi sidefortellinger med blant annet Geir Hilmar som drømmer om å utføre det perfekte ranet, sjamanen Fredrik som liker å gå i kjole, og samehateren Audun Gåsland som sager ned flaggstenger. Audun ble samehater etter at noen reindriftssamer skjøt og drepte golden retriveren hans Gonzo for tjueto år siden. Etter dette har han blitt utsatt for flere ubehagelige episoder der samer har vært ekkel mot ham. Den siste gangen skjedde det på yttersiden av Cordoba Mat og Vinhus i Alta.
Selve romanen er lettlest, og selv om det harseleres over mangt og mye, er alt utført med mye kjærlighet og respekt for vårt nordligste fylke. Med så mange rare personligheter og bihistorier balanserer fortellingen på grensen noen ganger, men jeg mener at den aldri tipper over.
Kort oppsummert: Dette er Tommy Wirkola, Arto Paasilinna og Pondus i god blanding. Vil du ha deg en god latter så er dette boka for deg. Leter du etter dyp og meningsfull litteratur som revolusjonerer verden må du lete andre plasser.


HER kan du se om vi har boka inne.
Solgunn

Michael Ende : Momo, eller kampen om tiden

En vakker bok! - Tidligere publisert på Solgunn sin blogg

Jeg må med skam melde at dette var mitt første møte med forfatterskapet til Michael Ende, og jeg er 100 % solgt!

Michael Ende ble født i 1929 i Garmisch- Partenkirchen. Faren var en berømt kunstmaler, moren var psykolog. De flyttet etterhvert til Munchen og bosatte seg i en kunstnerbydel.

Ende debuterte i 1960 og var produktiv helt til han døde av kreft i 1995.
Momo - eller kampen om tiden er klassifisert som en barnebok, selv har forfatteren sagt at han skriver for alle barn mellom 8 og 80. Boken kom ut i 1973 og er en ubeskrivelig vakker bok, som handler om vennskap, lytting, fantasi, og hva vi gjør med tiden vi har fått utdelt.
"Hun kunne lytte slik at usikre eller ubesluttsomme mennesker plutselig visste på en prikk hva de ville. Eller slik at de forknytte plutselig følte seg frie og modige. Eller slik at ulykkelige og nedtrykte ble glade og fulle av håp. Og hvis én mente at livet hans var bortkastet og betydningsløst, at han bare var én blant millioner, en som ikke spilte noen rolle i den store sammenhengen og som kunne erstattes like lett og smertefritt som en rusten skrue i en maskin - og han gikk og fortalte lille Momo alt dette, da ble det på en forunderlig måte klart for ham allerede mens han snakket, at han tok grundig feil og at han med alle sine feil og lyter likevel var et enestående individ, og derfor også var viktig her i verden på sin egen spesielle måte. Slik kunne Momo lytte!"
 
HER kan du sjekke om den er inne.
Solgunn

Kristin Marie Berstad : Tvang


Er dette Knausgård light? Denne bloggposten er tidligere publisert på Solgunn sin blogg

Nå må jeg bare skynde meg å si at jeg ikke har lest noe av Knausgård, men jeg har fulgt med på diskusjonene og anmeldelsene, så jeg har dannet meg et bilde av hva han skriver, og kanskje hvorfor han skriver?

I allefall er det slik at hovedpersonen i Berstads bok egentlig ikke ønsker å skrive; men hun gjør det fordi hun må. Hvis hun mister evnen til å skrive kan hun like gjerne dø - slik føler hun det. Det er en ung kvinnes dagbok vi leser. En ung kvinne som er forelsket i kjæresten sin, og som blir matret av tvangstanker, blant annet er det en tanke som sitter fastspikra i hodet hennes: Drepte jeg en baby da jeg var fem år gammel? Hun bruker store deler av tiden sin på denne tanken, og spiller episoden frem og tilbake i hodet. Hun og en venninne passet en baby som lå i en barnevogn, og så tippet barnevogna. Babyen ramlet ikke ut av vogna, men i tankene til hovedpersonen er det en usikkerhet; enn om det har skjedd, og ingen vil snakke om det for å skåne meg?

Hun går også i evig redsel for at kjæresten skal være utro. Hun lukter på han, leter etter fremmede hårstrå, fremmede lukter i rommet.

Berstad beskriver tett og nært, og går tett på detaljer. Dette er Berstads debutbok. Jeg leste andreboka hennes; Ynde, da den kom ut nå i vår. Jeg likte den også, og jeg gleder meg til å følge Berstad videre. Hun er dyktig og tøff!
 
HER kan du sjekke om boka er inne.
Solgunn

onsdag 7. april 2010

Utrenskning av Sofi Oksanen

Denne bloggposten er tidligere publisert i Altaposten 9. mars og på solgunnsin.blogspot.com

Overbevisende og viktig

Med fare for å virke i overkant pompøs velger jeg likevel å komme med følgende ytring: Mens jeg leste Sofi Oksanens siste roman husket jeg hvorfor jeg elsker å lese romaner. Denne boka har alt! Den er til tider så spennende at jeg glemte å puste, den er så vond og trist at det gjør vondt langt inne i sjelen og den er ikke på noe tidspunkt morsom. Men likevel har den alt.

Historien starter i Estland i 1992. Den gamle kvinnen Aliide Truu finner en ung kvinne, Zara på yttersiden av huset. Zara er mishandlet og bærer preg av det. Den gamle føler avsky i møtet med Zaras blåflekker og redde blikk. Aliide tenker at blåmerker skal dekkes og ties om, slik det alltid har vært gjort. Kontakten mellom kvinnene preges av at begge er utrygge og ikke kan stole på hverandre. Hemmelighetene de bærer med seg er mange. Til tross for dette mykner Aliide når hun begynner å ane hva Zara har gjennomgått.

”Aliide betraktet travelheten. Ei uvanlig veldressert jente. Til en så god dressering trengtes det en anselig porsjon frykt. Aliide ble fylt av medfølelse, og da hun ga jenta linhåndkleet, holdt hun et øyeblikk hånda hennes i sin.”

Tidsmessig forflytter vi oss mellom årene rundt 1940 og begynnelsen av 1990-tallet. Hoveddelen av handlingen foregår under krigen, da Aliide var ung. Estland var okkupert av Sovjetunionen og det estiske folket hadde det svært vanskelig.

Noe av det som gjør denne boka så god er alt det som IKKE blir fortalt. Det ligger uvanlig mye historie og kraft mellom linjene, og selv der ligger historien lagvis. Det var helt umulig å ikke lese, og selv innspurten på 5 mila under OL ble kjedelig sammenlignet med Oksanens fortellerkunst.

Sofi Oksanen, født i 1977 med finsk far og estisk mor, er en ung forfatter og dramaturg med et helt spesielt talent. Utrenskning er hennes tredje bok, og hun har allerede mottatt flere store priser for dette kunstverket. Nå er boka nominert til Nordisk råds litteraturpris for 2010, og jeg kan ikke skjønne annet enn at prisen må gå til denne romanen, selv med hard konkurranse fra Min kamp I av Karl Ove Knausgård og Imot kunsten av Tomas Espedal.
Her kan du sjekke om boka er ledig.

torsdag 4. mars 2010

Ungdommens kritikerpris 2009 er delt ut

Vinneren ble Jon Øystein Flink med romanen Sex, død og ekteskap. Anmeldelse av romanen ligger litt lenger nede på bloggen.

fredag 26. februar 2010

Blir Knausgård også ungdommens favoritt?


Musikk- og dramaelever deltar 4. mars i Oslo på utdeling av Ungdommens kritikerpris 2009. Uken etterpå ”bokdusjer” de tidligere prisvinner Johan Harstad på Finnmark Internasjonale Litteraturfestival i Alta. De får da også møte Hans Olav Brenner som skal bokbade Kjartan Fløgstad på litteraturfestivalen.

Se mer om hva elevene har deltatt i som juryklasse i Ungdommens kritikerpris

Presentasjon av klassen

Altaposten skriver:
27.januar: . Se "Med blikk for bok" (Besøk av kritiker Kristine Isaksen)
22.09.09 "Klasse med leselyst"

Les elevenes anmeldelser av de nominerte bøkene her på bloggen!

Skrevet av Frøydis

Literature killed the radioactive stars


Tsjernobylfortellinger
Ingrid Storholmen
Aschehoug
139 sider

Kunsten å gjøre en katastrofe om til noe vakkert.

Ingrid Storholmen, født i 1976, vokste opp med konsekvensene av Tsjernobylulykka nært på seg i Verdal i Nord-Trøndelag. Inspirasjonen for å skrive boken var at søstrene hennes i ung alder fikk kreft i skjoldbruskkjertelen, som følge av den radioaktive forurensningen i Midt-Norge i 1986. I 2002 reiste Storholmen rundt i ”den forbudte sonen” ved kjernekraftverket i Tsjernobyl, og til kondemnerte områder i Hviterussland og Ukrania. Romanen ble skrevet før og etter den 2 måneder lange turen. Storholmen skriver selv at hun skrev boken for å sette spørsmålstegn ved den avslappede holdningen til kjernekraft som et riktig miljøvalg, da konsekvensene om det går galt, er massive og globale.

Den 26. april 1986 kl. 01.23, eksploderte en av reaktorene i kjernekraftverket i Tsjernobyl, og tidenes alvorligste atomkraftverkulykke var et faktum. De store brannene slapp store mengder radioaktiv damp og røyk ut i atmosfæren. Tsjernobylfortellinger er en samling skjønnlitterære fortellinger om de som levde med følgene og de som ventet på å dø i tida etter ulykken, som en følge av strålingen. Fortellingene utspiller seg hovedsakelig fra byen Pripyat, som lå et steinkast fra kjernekraftverket. I dag er dette en spøkelsesby. Vi får høre de overlevendes, og døendes historier i form av bl.a. feberfantasier, metaforer, og dikt. I begravelsen til en stråleskadet mann, hopper kona hans ned i graven under kista for å dø sammen med han. Det er bare en av mange hjerteskjærende historier.

Språkkvaliteten hadde ikke vært den samme uten Storholmens fantastiske evne til å framstille historien svært billedlig. Fortellermåten tar deg helt inn i hjertet av angsten, frykten og den nervepirrende spenningen og stillheten de overlevende lever med. Det er en svært grotesk, men vakker bok om noe helt realistisk, men samtidig så fjernt for oss som ikke har fått livene våre lagt i grus av atomkraft. Grunnet språket, krever boken konsentrasjon og innlevelse når man leser, men den er samtidig så fascinerende at den er vanskelig å legge vekk. Det er en svært viktig bok, da miljøspørsmålene er en svært omdiskutert og viktig sak i vår tid. På siste side skriver Storholmen; ”Å underkommunisere risikoen ved kjernekraft, er å glemme Tsjernobyl”. Om hun har rett kan diskuteres, og bør diskuteres. Det er et politisk opprør mot nåtidens forhold til kjernekraft pakket inn i en skjønnlitterær utgivelse. Grunnet dette, vil boka nok ikke bli lest av så mange, men den er verdt å bruke tid på, ikke bare politisk, men også som en rørende litterær opplevelse.

Skrevet av elev i musikk/drama vg2, Alta vgs (Juryklasse for Ungdommens Kritikerpris)

Sex, død og herlig svart humor


Jon Øystein Flink
Sex, død og ekteskap
Cappelen Damm
148 sider

En underholdende bok om en tilsynelatende normal mann, med ganske mange forstyrrende tanker.

Jon Øystein flink debutterte i 2003 med romanen Ole-Kristian Oksrød. Han ble deretter kåret til årets debutant. Sex, død og ekteskap er hans tredje roman, som inneholder mye mørk og fantastisk humor. Den handler om en mann som er full av hat. Han hater livet i Oslo, folkene som bor der og resten av innbyggerne i Norge. Livet er for ham meningsløst etter fylte 30, og han fyller dette livet med fyll, vold og utroskap. Han hadde en forestilling om at livet var så mye mer enn bare et familieliv. "det vakreste i livet er tross alt illusjonene om livet". Han har hatt en forestilling om at livet skal være så mye mer enn det er. Boka starter med et selvmordsforsøk, noe som gjør leseren klar over at målet til denne boken ikke er å få en til å bryte ut i munter latter. Allikevel er det noe i dette verket som er så tragisk at det virker humoristisk.

Historien er fortalt i kronologisk rekkefølge, noe som gjør det veldig lett å følge med i boken. Den er fortalt i 1. person, og vi får vite alle de bisarre tankene som foregår inne i hovedpersonens hode. Han lever et dobbeltliv der han på den ene siden er en familiemann som er med forloveden på familiesammenkomster og har en helt vanlig jobb, men på den andre siden er den som har affærer med flere kvinner, ikke eier respekt for andre og drikker for å unnslippe tilværelsen. Språket hans med mye banning viser at han er en nedlatende og hatefull person.

Jeg tror personlig ikke at noen kan ha en slik tankegang, og oppføre seg så normalt utenpå, som hovedpersonen. Derfor vil jeg kalle denne boken lite troverdig. Forfatteren tar opp en rekke temaer som homofili, pedofili, narkotika og drapsforsøk. Det er noe som sikkert mange har kjennskap til, men det blir til tider vanskelig å identifisere seg med hovedpersonen fordi han er så ekstrem i mange situasjoner. Derfor kan intensjonen til forfatteren være å holde hovedpersonen på avstand, og heller få leseren til å tenke rundt situasjonene som oppstår. Hvis du leter etter en underholdende bok, som ikke er tung og sette seg inn i, anbefaler jeg denne romanen.

Skrevet av elev i musikk/drama vg2, Alta vgs (Juryklasse for Ungdommens Kritikerpris)

”Livet er en gamp!”


Karl Ove Knausgård
Min Kamp 1
Forlaget Oktober
435 sider

Romanen Min Kamp 1 har et sterkt fokus på det litterære språket og er en slags selvbiografisk fortelling om livet til forfatteren selv.

Boka begynner med en beskrivelse av døden selv, og i løpet av boka får man servert mange tanker om livet og de store spørsmålene. Vi møter en reflekterende mann, som går tilbake og tenker over livet sitt. Han påstår at han har dårlig hukommelse, men allikevel er alle handlingene og beskrivelsene av omgivelsene utrolig omfangsrike og uhyre detaljerte. Vi får blant annet gjenfortalt mye av barndommen og ungdomstiden hans.

Romanen er skrevet på en ekte og levende måte, der det er mange småting som man kan identifisere seg med. Små detaljer, forbipasserende tanker og en del av de følelsene han har, er rett og slett helt vanlige ting som vi alle kan kjenne oss igjen i.

Min kamp er en bok med høy kompleksitet. Det er ikke sjeldent med lange tankelinjer om både stort og smått. Det brukes gode språklige virkemidler som at personene i boka har karaktertrekk som går igjen og gjentas, kanskje for å understreke noe viktig med dem. Karl Ove har for eksempel alltid krøllete femti/hundrelapper, og farmoren hans sier ofte, som det står i boka: ”Akk ja. Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k.”

Forfatteren virker ærlig i fortellingen sin; han fremstiller pinlige og intime detaljer om andre personer, men det er seg selv han er mest utleverende og strengest mot. Det har vært stor debatt om denne serien i media, der den har blitt hyllet som et stort og fantastisk verk, samtidig som mange kritiserer boka for at den er så avslørende om hvilke tanker han har om andre folk, og at han er så privat i skrivestilen sin. Mange stiller seg spørsmålet over hvorfor akkurat Knausgård har rett til å skrive et stort verk på 2700 sider (til sammen med alle seks bindene), hvorfor er hans liv så spennende at han må vise det til alle? Folk er faktisk interesserte i et helt vanlig liv, blottet for glamour. Så man kan jo si at ideen funker som roman, men er det etisk riktig å komme med alle utleveringene av andre folk og seg selv? Boken er også skrevet i hyperrealisme, og helt banale ting som å tørke seg bak, er beskrevet ned til minste detalj. Dette gjør boka ganske langtekkelig og vanskelig å komme seg gjennom. Til tider har man lest ti sider uten egentlig å ha fått med seg noe nytt og fornuftig. Disse innvendingene er likevel ikke noe som trekker stort ned på hva dette omfattende prosjektet, og som i alle fall jeg kommer til å lese fortsettelsen, og slutten på.

Skrevet av elev i musikk/drama vg2, Alta vgs (Juryklasse for Ungdommens Kritikerpris)

Sex, Død og overraskelser.


Jon Øystein Flink
Cappelen Damm
148 sider

Sex, Død og Ekteskap er en bok fylt opp av svart humor, og mange overraskende spenningsmomenter.

I boken sex, død og ekteskap, skrevet av Jon Øystein Flink, følger vi jeg- personen som tydeligvis er lei av livet og veldig samfunnskritisk. Han prøver en utvei som mange andre har prøvd før, nemlig selvmord. Og i følge Folkehelseinstituttet er det mange andre som har prøvd denne utveien uten å lykkes. Akkurat som hovedpersonen i denne boken heller ikke gjør. Så lurer man på hvorfor akkurat han skulle finne på noe sånt. Han har en normal jobb, og er forlovet med en skarp og intelligent kvinne, som kommer fra en velstående familie.
Så hva er det som driver han til dette punktet? Jeg tror ikke han er lei av selve livet, men det normale og kjedelige A4 livet som han lever. Så han søker etter noe mer, og det starter allerede i en barnebursdag, hos den idiotiske svigerfamilien, som han hater så mye. For der presterer han å ha sex med den 13 år gamle kusinen til hans forlovede, og han blir ranet av sin nye, stoffavhengige venninne. Derifra baller det seg bare på. Han har en elskerinne, har sex med en feit homofil mann, går på bordell, som heller ikke ble en suksessfull opplevelse, med andre ord så prøver han ut det meste. Men når han får vite at han skal bli far, går det opp for han at han må endre litt på livsstilen sin, noe som han finner ut litt for seint, og ting går riktig gale.


Sex, Død og Ekteskap er en lettlest humoristisk bok, som er ironisk i formen.
Her setter han overgrep på mindre åringer og selvmord i et humoristisk perspektiv. Men samtidig er det en veldig ekkel bok. Sex, Død og Ekteskap overrasker stadig, og er lite forutsigbar. Men boka kan til tider virke litt vanskelig tro på, siden han bruker barnebursdager og litteraturdebatter i Dagbladet som grunnen til han skulle ta livet av seg selv. Ellers var boken veldig artig, og passer fint hvis du skal ut på en liten reise, eller bare har lyst til å lese en bok, som ikke er så veldig lang, bare 148 sider. Jeg anbefaler Sex, Død og Ekteskap til voksne ungdommer og oppover.

Skrevet av elev i musikk/drama vg2, Alta vgs (Juryklasse for Ungdommens Kritikerpris)

En litterær CD


Nicolai Houm
Alle barn er laget av ild
Tiden Norsk Forlag
167 sider

Fra synsvinkelen til en musikklinjeelev, er denne novellesamlingen bygget opp som et album, en CD. Den har alt innholdet som man forventer å høre på en CD – en litt myk start, et par kjærlighetssanger, et hardtslående tittelspor, og et par eksperimentelle prosjekter hvor artisten (d.v.s. forfatteren) har fått boltret seg fritt med instrumentet.

Man blir ikke tatt med storm av bokas åpningsnovelle, ”Jentene på Seestrasse”, selv om den handler om en tysk sportsfisker som ligger for døden i en ambulanse. En skulle tro et slikt utgangspunkt ville bli en actionfylt kamp om livet, men her bryter Houm med forventningene en har til novellesjangeren. Noe han til en viss grad gjør gjennom hele boka, og det er kanskje den eneste røde tråden jeg kan se i novellesamlingen. Denne litt slappe stemningen bygges grandiost opp til i novellen ”Slutten”, som omhandler verdens undergang sett gjennom øynene til ulike mennesker rundt om på kloden.

Like storslagent hadde det vært om avslutningen var tittelnovellen ”Alle barn er laget av ild”. Dette er, etter min mening, bokas høydepunkt, om så kun på grunn av den siste setningen, som rett og slett roter med hodet til leseren. Selv var jeg nødt til å fordøye denne setningen i et par dager. Novellen handler om en barnløs kvinne som tar en stilling på en barnevernsinstitusjon. Barnløsheten er nettopp grunnen til at hun tar denne stillingen. Etter en horribel hendelse, skjer det et tidshopp. Her begynner mannen på sin historie, som finner sted før kvinnens. Avslutningen på denne prologen får en til å undre om høyere krefter har en finger med i spillet i den videre handlingen, som jeg ikke skal avsløre mer om, annet enn å antyde at det har noe med barn og barnløshet å gjøre.

Det høye nivået holdes etter min mening ikke oppe gjennom hele boken. Et par av novellene blir glemt straks man har lest dem. Grunnen til dette er at Houm har byttet ut spenningen, som dominerer resten av boka, med en dybde, som ikke passer inn i resten av stemningen. Denne dybden ble derfor usynlig for meg, og jeg måtte lese gjennom de samme novellene et par gang for å forstå at de faktisk ikke var kjedelige. Dette kan også bli sett på som en styrke, for samlingen kan dermed appellere til forskjellige typer lesere. Godt utført av Houm.

Skrevet av elev i musikk/drama vg2, Alta vgs (Juryklasse for Ungdommens Kritikerpris)

En lysende roman



Der lyset slipper inn

Gabriel Michael Vosgraff Moro
Der lyset slipper inn
Aschehoug
264 sider

Der lyset slipper inn er en fengslende underholdningsroman. Boken tar deg med til 1500-tallets Venezia, hvor vi er vitne til blant annet opprettelsen av den første jødiske gettoen i tillegg til at romanen byr på intens spenning.

Boken handler om dvergen Tadzio som forteller historien om hvordan han forrådde sin herre, Don Gabriel Moro. Tadizo ligger for døden, og mens han ligger der og skriver ned historien om sitt liv og møte med Don Gabriel får han besøk av en mystisk mann. Mannen fortsetter å komme igjen hver dag, for å høre Tadzio fortelle, men sier aldri et eneste ord. Kan det være døden selv han får besøk av?

Språket i romanen kjennetegnes av mye bruk av adjektiv og skildringer, som gjør at du fort kommer inn i historien. Du får følelsen av tilstedeværelse, og danner deg fort et bilde i hodet. Innhold og språk passer veldig godt sammen, spesielt med tanke på tidsepoken handlingen er fra, som er på 1500-tallet. Omslaget på boken passer også veldig bra sammen med resten, og er med på å gjøre denne boken komplett.

Handlingen i boken starter retrospektivt, hvor hovedpersonen ser tilbake på den dagen hans herre ble henrettet. Det som gjør denne boken så spennende, er at man vil vite hvem den mystiske mannen er, det er også en stor spenningsfaktor i hvordan det vil gå med Tadzio i kampen mot sykdommen. Romanen har en stigende spenningskurve etter som Tadzio forteller sin historie, og vi får vite mer. Vi er vitne til både trekantdrama og store fremskritt innen vitenskapelig forskning, men også opprettelsen av den første jødiske gettoen.

I romanen er ikke alt historisk korrekt, eller korrekt med henhold til fakta. Allikevel er det ikke noe jeg synes er verdt å bry seg om i det store og hele. Slik jeg ser det er det ingen grove feil som gjør det umulig å lese denne boken. Dessuten er dette en underholdningsroman, hvor det ikke er fakta som står i sentrum.

Etter å ha lest boken fikk jeg en trang til å lese mer av forfatteren. Jeg følte at jeg satt igjen med en opplevelse, som om jeg hadde vært vitne til handlingen i boken. Der lyset slipper inn er en roman som absolutt er verd å lese. Uansett om du er veldig opptatt av historisk korrekt fakta eller ikke, bør du gi denne boken en sjanse. Handlingen er utrolig bra og spennende, og du vil bli overrasket. Når man først har begynt å lese, er det vanskelig å løsrive seg.

Skrevet av elev i musikk/drama vg2, Alta vgs (Juryklasse for Ungdommens Kritikerpris)

POESI TIL FOLKET




Steinar Opstad
Avhymninger
Kolon forlag
61 sider

Avhymninger er Steinar Opstads sjette diktsamling. Det er en tydelig og klar samling fra en erfaren forfatter, som tar opp mer enn bare poesi.

En hymne er egentlig et kristent begrep, og første del av Avhymninger handler om å løsrive seg fra behovet for tilgivelse fra Gud og Jesus. Neste del er det en samling av personlige dikt dedikert til personer som har betydd mye for Opstad, i tillegg til en serie historiske hendelser (Gaza, tsunamien i 2004). Denne diktsamlingen viser en poet som har nådd målet sitt; klarhet i diktene og dikt som en kan forstå.

Avhymninger er ikke en oppramsing av lange og vanskelig ord, som en må ha ordbok for å forstå. Steinar Opstad streber ikke etter kompleksitet – den faller naturlig i form av moderne dikt med et konkret språk. Som leser ble jeg overrasket over denne ”enkle” poesien, hvor lett det var å sette seg ned i sofaen og bare lese. Mens jeg leste denne boken hadde jeg alltid mennesker rundt meg, som jeg innviet i boka. Det var flere ganger jeg følte et behov for å dele magien, ettertanken og den behagelige følelsen av ro som diktene ga meg.

Disse diktene viser et interessant liv med ulike påvirkninger og innflytelser. Steinar Opstad er en ærlig forfatter med gode intensjoner og en til tider litt merkelig inspirasjon; ”I morges tente jeg et lys/ for å gjøre påskens sorg til min/ Jeg bestemte meg for ikke å skrive/ men lese hele den stille uken/ Men så fort jeg tenkte det/ skrev jeg dette ned.”
Avhymninger er dikt for alle og enhver, og burde gjort Steinar Opstads leserhærskare betydelig mye større. Den litt kjedelige utformingen av boken er sikkert nøye gjennomtenkt, men hjelper ikke til at du plukker den fra hylla, og gjør at lesere enda holder seg mye til ideen om at poesi bare er for spesielt interessert. Ordet ”diktsamling” kan lett virke avskrekkende på enkelte, men denne poesien er faktisk til alle.


Skrevet av elev i musikk/drama vg2, Alta vgs (Juryklasse for Ungdommens Kritikerpris)

fredag 19. februar 2010

"Nagalands døtre" av Easterine Iralu


Har du hørt om Nagaland? Det er en del av India, men jeg måtte sjekke kartet

Eaterine Iralu kom til Tromsø i 2005 som Fribyforfatter. (En internasjonal støtteordning for forfulgte forfattere). I boken "Nagalands døtre" får vi høre hvordan det var å vokse opp som jente i et samfunn nordøst i India.
Hovedpersonen lille Lieno, må bo hos sin bestemor for å hjelpe henne og bli oppdradd til en god Naga-kone. Lieno føler at bestemoren ikke liker henne og lengter hjem til søsken og foreldre. Det blir mye arbeid da hun begynner på skolen, men skolen er blir veldig viktig for Lieno.
Boken skildrer en familie med sterke bånd til hverandre og spesielt kvinnenes rolle i familien og samfunnet. Det er mye å lære av slike fortellinger fra en virkelighet som er så forskjellig fra vår egen!
Easterine Iralu kommer til Alta under Finnmark internasjonale litteraturfestival og skal besøke Alta videregående skole torsdag 11.mars!
Bøker i skolebiblioteket
Easterine Iralu sin egen hjemmeside


Skrevet av Frøydis