God underholdning
Publisert i Altaposten 29. oktober2010, og på solgunnsin.blogspot.com
Jeg trodde egentlig jeg var ferdig med Nick Hornby etter at jeg leste den syvende boka hans, Slam, som ble utgitt i 2008. Slam var uengasjerende, og selv om jeg likte High Fidelity og Gutter er gutter, begge filmatisert med berømte skuespillere, så kan en middels dårlig bok ødelegge ganske mye.
Men plutselig en dag satt jeg med denne boka i hånda, og før jeg visste ordet av det var boka lest og fordøyd, og ja, jeg var fornøyd.
Annie og Duncan bor i en kjedelig liten by på østkysten av England. De har aldri vært forelsket i hverandre men vært sammen fordi det har vært så praktisk. Duncan har en altoverskyggende lidenskap, nemlig musikeren Tucker Crowe. Crowe hadde relativt stor suksess på åttitallet, men et eller annet skjedde under en konsert han holdt i 1984, for Crowe forsvant og har ikke vært sett siden. For Duncan og hans likesinnede, de såkalte crowlogistene har forsvinningen og musikken vært tolket og diskutert i over tjue år. Romanen starter med at Annie og Duncan har reist fra England til Minneapolis fordi Duncan vil ha et fotografi fra puben der helten sist ble sett.
Annie er drittlei hele manien til Duncan. I løpet av ferien i USA innser hun at hun har kastet bort 15 år av livet sitt på en middelmådig dust som hun ikke lenger liker. Annie utfordrer Duncan på hans kunnskap og meninger om Crowe og hun skriver et engasjert innlegg på hjemmesiden til crowlogistene, en side som Duncan er redaktør for. Hun gjør det slutt med Duncan og gleder seg over å endelig være kvitt både Duncan og manien hans. Men plutselig en dag får Annie en e-post fra selveste Tucker Crowe, det første livstegnet fra mannen på over tjue år, og de utvikler et e-postvennskap som etter hvert får en mulighet til å vokse seg til noe mer.
Hornby har i sine tidligere romaner hatt fokus på menn med en altoppslukende interesse. I Juliet, Naked fortsetter han i samme form, men det er likevel en modnere og mer reflektert tone enn tidligere. I begynnelsen av boka er fokuset på Duncan og hans besettelse, men etter hvert dreies historien mer over til Annie.
Hornby viser stor treffsikkerhet i beskrivelsene av hverdagens trivialiteter. I tillegg er replikkene morsomme. For eksempel når en av ekskonene til Crowe forteller om sitt nye og flotte liv og Crowe tenker at hun ”veiver med usikkerheten sin som et balltre”. Eller i beskrivelsen av et hjerteinfarkt som ”en uheldig medisinsk tildragelse”. Og selv om jeg er bibliotekar og syns at omtalene av oss ofte er stereotypiske liker jeg kommentarer som dette: ”Hva var vitsen med å forelske seg i en rockemusiker hvis hun ville at han skulle oppføre seg som en bibliotekar?"
Dette er nok ikke en bok jeg vil huske i årevis, men jeg koste meg i hvert fall stort mens jeg leste!
Lagt inn av Solgunn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar