Denne e-postromanen har vært litt av en suksesshistorie for den 50 år gamle forfatteren fra Østerrike. Han har arbeidet som journalist i mange år, og har også utgitt en rekke skjønnlitterære og dokumentariske bøker, men først med denne romanen ble han virkelig kjent. Mot nordavinden er satt opp som teaterstykke og ble nominert til den tyske bokhandlerprisen.
Hele romanen er en e-postkorrespondanse mellom Emmi og Leo. Det starter med at Emmi Rothner har planlagt å si opp abonnementet på ”Like”. Det viser seg at hun etter gjentatte oppsigelser fortsatt får bladet, noe som gjør henne skikkelig forbannet og hun skriver en sint e-post til forlaget. Denne blir feilsendt, som all hennes tidligere e-poster til ”Like” (viser det seg) og havner i innboksen til Leo Leike, en mann som bor i samme by som henne; Wien. Emmi og Leo begynner å skrive til hverandre, og i begynnelsen er tonen veldig formell. Det går imidlertid ikke lang tid før det skjer et skifte i dialogen. Det blir betroelser, og nysgjerrighet. Emmi er gift med en mann som er betydelig eldre enn henne. Hun sier at hun er lykkelig i ekteskapet sitt, men hun og mannen har hvert sitt soverom, og hvorfor bruker hun kveld etter kveld på å skrive eller vente på e-post fra Leo? Leo bor alene, han er nettopp blitt dumpet av kjæresten, og fremstår som ganske søkende. En kveld blir de enige om å møte hverandre på en kafé. Men hvor lurt er nå det?
Sjangermessig er dette å betrakte som en gammeldags brevroman, bare med den store forskjellen at her går alt så mye fortere, og som typisk er i en e-post tar den som taster seg ikke alltid tid til å lese igjennom og tenke over alt man skriver. Jeg syns nok at Emmi og Leo blir nære venner veldig fort, og jeg kan ikke si at jeg forstår at Leo gidder å bruke tid på kommunikasjonen med Emmi som fremstår som både sjalu og kontrollerende. Men det blir jo min personlige oppfatning, og fordi personskildringene er så tydelige føler jeg at denne historien er troverdig. Som en samtidsroman passer den helt perfekt. Det er skremmende mange som vil kjenne seg igjen i situasjonen Emmi og Leo har satt seg selv i. Det er ofte mye mer fristende å bruke tiden sammen med datamaskinen enn med de virkelige menneskene som befinner seg i samme hus. Med de korte e-postene og den hurtige frekvensen mellom dem, blir dette er roman det går veldig fort å lese. Noe er ganske morsomt, noe irriterende, men den største styrken er elementet av gjenkjennelse som nok vil treffe mange.
Terningkast 4
Lagt inn av Solgunn
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar