Siden det nærmer seg påske og fridager, er det på sin plass med noen tips innenfor krimsjangeren. Jeg liker godt krimforfattere som følger samme gjennomgangsfigur over flere bøker. Til tross for avsluttende historier og plot i hver bok, blir man godt kjent med hovedpersonen og andre personer og hendelser i deres liv. Jeg skal gi en liten omtale av noen slike krimbøker som jeg kan anbefale til årets påskeferie. Den første forfatteren jeg vil trekke frem fra bibliotekets hyller, er:
Trude Teige
Trude Teige er utdannet oversetter og journalist, og har i mange år figurert på TV2 - både som nyhetsreporter og programleder. Hun utga den historiske romanen “Havet syng” i 2002 før hun debuterte som krimforfatter med romanen “Noen vet” i 2009. Både kritikere og lesere har jublet over hennes krimdebut, og i 2010 kom oppfølgeren “En hjelpende hånd”.
Noen vet (2009)
Vi blir kjent med hovedpersonen Kajsa Coren som har lang erfaring som krimreporter. Som en følge av at hennes mann Aksel er politipsykiater, har Kajsa måtte skifte over til å jobbe som politisk reporter for å unngå lojalitetskonflikter. Hun lager spesielt reportasjer som omhandler norsk eldreomsorg og helsepolitikk. Hun har fortsatt en dragning mot krimjournalistikk og er ikke tilfreds med situasjonen. Kajsas sinn preges av opplevelser fra oppveksten, og noen ganger føler hun at forholdet til Aksel mer ligner et pasient-psykiaterforhold. Som småbarnsforeldre kommer de stadig i den berømte tidsklemma. I tillegg har Kajsa begynt å bekymre seg for moren sin som viser tegn til å bli glemsk.
Mens Kajsa jobber med å dekke granskningen av påståtte overgrep ved norske barnehjem, får hun et tips om et eldre ektepar er funnet drept i Asker. Hun begynner å få brev skrevet av en som har god kjennskap til drapene. Små hint i brevene bringer henne videre i saken, og snart sitter hun med et arkiv med navn på overgripere og ofre ved et barnehjem, parallelt med at hun følger opp en sak om helsetilbudet til kreftsyke barn. Etter en tids research sitter hun igjen med fem ord: barnehjem, lidelse, straff, dop, drap.
Videre veksler historien mellom Kajsa og en voksen manns tanker og handlinger, som må kalles bestialske og preget av stor bitterhet over hendelser i hans liv. Du kan ane hevnlyst og samtidig en stor fasinasjon for Kajsa som person og reporter. Han kommer stadig nærmere Kajsa uten at hun vet det.
Vi blir kjent med flere personer som har opplevd overgrep. Noen har klart seg bra, andre har endt sitt liv. Kajsa treffer også den psykisk utviklingshemmede nabogutten til gården der de to eldre ble funnet drept. Kajsa får en følelse av at han vet noe om hva som har skjedd, men han nekter å si noe. Saken får en dramatisk vending for Kajsa.
Kajsas liv og hverdagsproblemer virker troverdig og ekte for meg, krimhistorien er godt bygd opp og jeg kjenner kvalme på vegne av opplevelsene til ofrene i barnehjemsaken. Man skjønner at akkurat så grusomt kan det ha vært, og man kan forstå ønsket om hevn….
Vil du vite om biblioteket har den klar i hylla si, kan du sjekke det
her
En hjelpende hånd (2010)
I tiden som har gått siden forrige bok, har Kajsa slitt med ettervirkninger av den dramatiske hendelsen som avsluttet første bok. Hennes mann, psykiateren Aksel, mener at hun er traumatisert og må debriefes. Kajsa selv ønsker seg kun normale dager.
De siste årene har Kajsa dekket saker som har omhandlet norsk eldreomsorg og helsepolitikk. Hun er nå i gang med en dokumentar om moren som nå har fått diagnosen Alzheimer og institusjonsplass på Solgløtt Sykehjem i en alder av bare 69 år.
På et av sine besøk hos mora, sitter en eldre dame og gjentar at enda en beboer er død og borte vekk. Rett etterpå forsvinner en rutinert sykepleier fra sykehjemmet. Snart er det flere som dør – noen tilsynelatende friske beboere og derfor uventede dødsfall, andre er svake og syke. Alle de døde er kvinner. Samtidig forsvinner en 10 år gammel gutt fra en fotballbane like ved sykehjemmet.
Ulike hendelser fører politiførstebetjent Karsten Kjølås tilbake i Kajsas nærhet, og snart våkner også krimreporteren i Kajsa til liv etter lang tids dvale. Hun innser at hun er i en ønskeposisjon for å kunne “grave” i forholdene rundt de døde og forsvunnede ved sykehjemmet gjennom sitt arbeid med dokumentaren. Samtidig har hun et sterkt ønske om å være den reporteren som kan komme med “breaking news”. Konflikten med ektemannen er dermed også et faktum.
I hennes jakt på å finne ut hva som foregår ved sykehjemmet, blir vi kjent med et persongalleri som spenner fra slitne, demotiverte hjelpepleiere til avdelingslederen ved sykehjemmet som blir oppfattet som å ha skjulte hensikter. Han er dypt religiøs og strør om seg med bibelord og driver med håndarbeid. Den 40 år gamle Martin – tidligere lege i “Leger uten grenser” – er lammet etter en ulykke og bor fast på sykehjemmet. Kajsa kjenner han godt etter sine mange besøk hos moren, og via sin PC formidler han å være urolig for den savnede sykepleieren
Hvert kapittel innledes med små videoopptak der den antatt skyldige uttaler seg og rettferdiggjør sine handlinger. Etter hvert skjønner man at det er noen som har innblikk i Kajsas gjøren og laden, og som begynner å bli kraftig irritert for at Kajsa har begynt og “snoke” i det som skjer. Sammen med alle dødsfallene på sykehjemmet er Kajsa bekymret og redd for moren sin. Hun vet heldigvis ikke hva hun har i vente…
Det er vanskelig å leve opp til forventningene etter en slik knalldebut som Trude Teige hadde. Mine forventninger til krimhistorien ble kanskje ikke helt innfridd, men historien tok meg like vel i sine skildringer av hverdagen blant personell og pasienter ved norske sykehjem. Koblet sammen med en brukbar krimhistorie, fungerte det greit.
Når det er sagt, må jeg si at jeg kommer til å ha høye forventninger til nye krimbøker fra Trude Teige og kommer til å være snar med lese nye utgivelser derifra.
Dersom du ønsker å se om boka er ledig, kan du sjekke det
her:
“Glassdukkene” av Jorun Thørring (2006)
Et gledelig bekjentskap innenfor etterforskning og politikrim, er førstebetjent Aslak Eira. Han ble jeg “kjent” med etter at jeg ramla over boka på et bruktsalg på torget i Tromsø, og oppdaga av omtalen at handlinga foregår i selve Tromsø! Jeg måtte bare ha den!
Førstebetjent Aslak Eira er samisk og bærer identiteten med seg i mye av det han gjør. Han driver med doudji – han lager perfekte kniver og kaster kniv enda bedre. Fluebinding er en av hans lidenskaper, og han er kjent for å kunne varte opp med legendariske margebein. Han bærer sin samekofte med stolthet på nasjonaldagen, men liker dårlig dersom kolleger fleiper om sjamanisme og ganning. Han er alenefar til tenåringen Niilas som kom til verden etter et heftig møte i hans yngre dager. I de dager var Aslak sameaktivist og radikaler.
Jeg tror at jeg har møtt han på ordentlig..
Ikke før hadde jeg åpna boka, så dukket lik nummer en opp på en benk ved Prestvannet, midt oppå Tromsøya.
I nabolaget til min barndomsvenninne som jeg bruker å besøke – der vi har gått tur. Jeg visualiserte mordet i full fart…
Vi blir ført inn i det akademiske studentmiljøet i byen, både med utesteder og studentfester og til studentboligene på Elverhøy.
Der min venninne og jeg går forbi når vi skal handle på Prix…. Enda en ung student har forsvunnet, og hun er studievenninne av den drepte og bor også i studentboligene. Aslak og hans kolleger frykter et nytt mord og at det handler om en drapsbølge med samme morder. Aslak begynner å tenke på en lignende sak fra året før som fortsatt er uoppklart. Kan det være en sammenheng? Det første liket blir obdusert og de finner plantegift under huden hennes – en særdeles uvanlig drapsmetode…
Vi får små innblikk i morderens psyke, og den ukjente personen har gjennom tabloidpressen samlet informasjon om Aslak Eira og hans brokete fortid. Saker som omhandler Stilla, Tverrelvdalen, politisk ulydighet, lenking, sprenging, AKP(m-l).
Tro om Aslak kjente Reidun som også aksjonerte i Stilla? Morderen skjønner at Aslak jobber med etterforskninga og tenker at kunnskapen om Aslaks fortid kan komme til nytte.
Aslak og hans kolleger føler at de har hastverk før flere unge studenter blir tatt av dage.
I tillegg til gleden over å lese krim med handling fra våre nærområder, syns jeg at boka var drivende spennende og velskrevet. Jorun Thørring har ikke tydd til overstadig bruk av krimklisjeer. Hun er konkret og direkte i språket, samtidig som hun har gode beskrivelser som gjør at man som leser lett henger med.
Anbefales som påskelektyre for de krimglade!
Her kan sjekke om se om boka er ledig på biblioteket.
“Ildens øye” av Jorun Thørring (2009)
Vi er tilbake i Tromsø, og Jorun Thørring klarer å vekke mitt kriminstinkt fra første kapittel. Karl Fjeld er tilbake i Tromsø, der alle “vet” at han omkom i en familieeid bygning i den store bybrannen i 1969. Han besøker graven med hans eget navn på. På gravlunden konstaterer han at ingen vet at han er tilbake, ingen vet at han fins. Han tenker på levningene som befinner seg i hans kiste. På samme gravlund ligger urokråka Oskar Wikan som omkom i samme brann. Han jobbet som regnskapsfører hos Karls far. Samtidig ser Karl seg stadig over skuldra med en ekkel følelse av at noen ser han…
Etter kort tid blir Karl gjenkjent av den alkoholiserte Per som røper at han vet noe fra brann-natta i 1969, noe han ikke røpet i avhør hos politiet den gang. Det var mange som hadde ærender i bygningen da brannen brøt ut, og Per så noe..
Gjensynet mellom Karl og hans søsken Johan og Rita er på ingen måte hjertelig. Man får en følelse av motstand, utrygghet og mye usagt mellom søsknene. Deres far er nylig død og begravet, og testamentmøte skal gjennomføres..
Aslak Eira får kansellert friuka og den planlagte rypejakta da en mannsperson med høy promille blir funnet omkommet etter en brann i et storsenter under oppføring i Tromsø sentrum. Noen dager senere blir et lik av en mann funnet ved foten av Tromsdalstinden. Hodet er kappet av og kroppen ser ut til å være pent dandert . DNA-undersøkelser antyder at liket også denne gang er Karl Fjeld, registrert omkommet i brannen i 1969. Det hele virker usannsynlig.
Aslak har utfordringer på hjemmebane også. Sønnen Niilas er innadvendt og markerer avstand til faren både som person og til hans samiske identitet. Aslak finner trøst i samtalene med Mona Lie, psykiateren han ble kjent med under etterforskninga av studentdrapene.
Det er mange tangeringspunkter mellom personer og hendelser fra brannen i 1969 og rundt mordsakene som Aslak får i hendene nå. Historien veksler mellom nåtid og fortid. Mulige motiver er utallige. Underveis fikk jeg stadig en følelse av å ha fullført etterforskninga fra sidelinja. I neste øyeblikk hadde jeg ikke en anelse.
Jeg skal ikke gå lengre inn i historien – jeg skal heller utfordre dere som leser boka til å oppklare saken fortere enn meg!
Slutten på denne boka leste jeg da jeg satt helt alene på hytta forrige påske – i bekmørket oppå en haug langt fra folk. Både mann og ungdommer hadde stukket avgårde med scooter til nabobygda for å se spansk fotball på TV. Jeg foretrakk stearinlys, påskegodt og krim. Hendelser på slutten av boka gjorde at jeg, som garvet krimleser, ble både mørkeredd og skyggeredd og måtte låse døra…
Her kan du se om boka er klar til utlån.
Kriminell hilsen fra Siri Andreassen
