En klassisk fortelling om syke sinn

Anmeldelse av Den trettende fortellingen, av Diane Setterfield (2007)

Den trettende fortellingen handler om Margaret Lea som blir oppsøkt av den mystiske og sagnomsuste forfatterinnen Vida Winter, som alltid har diktet opp fantastiske og usannsynlige historier rundt sitt eget liv. Winter vil at Margaret skal skrive hennes biografi, og denne gangen lover hun å fortelle sannheten før hun dør. Sannheten skal vise seg å avsløre uhyggelige tvillinger, mord, brann, uforløst kjærlighet, sjalusi, tragiske skjebner og få konsekvenser for Margarets liv.

Boka er en hyllest til 1800-tallets viktorianske romaner, og som en håpløs romantiker elsker jeg denne sjangeren. Å bli tatt med tilbake til det gamle England, og i tillegg bli presentert for spøkelser og syke sinn, er høyst fascinerende. Diane Setterfield er inspirert av både Stormfulle høyder og Jane Eyre, og på mesterlig vis sår hun små frø som hun overraskende nok får høstet før boka er slutt. Stemningen i boka er mørk og dyster, og hele tiden ligger det noe under overflaten og lurer som gjør at man bare må lese videre. Boka er som en kriminalhistorie, samtidig som den inneholder en fortelling som får meg til å reflektere over bøkers magiske krefter og hvordan man kan skildre så mange skjebner på så mesterlig vis.

Boka var drivende spennende, og har inspirert meg til et dypdykk i viktorianske klassikere. Den er ikke moderne eller nyskapende, men en underholdende velskrevet historie som jeg vil huske lenge.

God bok!

Tanja Elina Lund-Lyngmo

Er boka på biblioteket? Se her