tirsdag 9. november 2010

Tom Kristensen : Dypet - Lydbok


Interessant og spennende / Denne bloggposten er tidligere publisert på solgunnsin.blogspot.com



Jeg har lest hver eneste bok Tom Kristensen har skrevet, og har likt de fleste veldig godt. Dette er første gang jeg har hørt en av hans bøker som lydbok.
Tord Stensen er hovedpersonen og den som bærer fortellingen. Tord var nordsjødykker i 1981, og han og hans kollegaer opplevde hele tiden at oppdragsgivere og staten utsatte dem for høy risiko. Både Tord og de andre dykkerne fikk store skader, psykisk og fysisk, og det var ikke mange som ble gamle i jobben. Likevel var dette et populært yrke, de tjente godt, hadde god fysikk og godt drag på damene. En stormfull aften (som det jo så ofte heter i litteraturen) går Tord og en annen dykker ned på 81 meter for å kutte wirer. Men noe går galt, Tord overlever såvidt, den andre dykkeren dør. I dagene og ukene etter ulykken får han problemer med å arbeide. Klaustrofobien får taket på han, og han må slutte som dykker. Familien hans skjønner ikke hva som skjer, og han får lite støtte. Plutselig er han en brikke i et spill han ikke visste han deltok i!
Konklusjon: Jeg likte boka godt, det gikk veldig fort å høre den, men noe mesterverk er det ikke. Men greit nok, og veldig lærerikt i forhold til hva Norge gjorde mot nordsjødykkerne våre.
Ivar Nergaard leser, det gjør han veldig bra.

Lagt inn av Solgunn

Vigdis Hjorth : Snakk til meg : Cappelen Damm, 266 sider


Utmattende om ensomhet

 Publisert i Altaposten  og på solgunnsin.blogspot.com 22. september 2010


Vigdis Hjorth er en av Norges mest kjente forfattere. Hun debuterte i 1983 med en barnebok hun fikk Norsk kulturråds debutantpris for. Siden har hun blant annet fått Kritikerprisen. Denne gangen har Hjorth skrevet en bok der hun leker med språket, klisjeer og stereotypier.
Bibliotekaren Ingeborg har vært enke i mange år. Hennes eneste familie er en voksen sønn som bor i Stockholm. Hun har lite kontakt med ham, og hun savner han veldig. Men fordi hun er redd for å kvele han med morskjærlighet tar hun sjelden kontakt.

Sønnen kommer ikke hjem til jul, og ikke for å feire det nye året heller. Kollegaene på biblioteket er kun kollegaer, og venner har hun ikke. Ingeborg er et ensomt menneske som mest av alt savner sønnen sin. I nyttårshelga reiser hun til Cuba, alene. Hun skal tilbringe noen uker der, og disse ukene vil forandre livet hennes for alltid. For i hotellhagen spiller et tremannsorkester hver kveld og en av de første kveldene hennes, kommer den kjekkeste musikeren bort til Ingeborg og innleder en samtale. Det er juristen Enrique. For å holde liv i seg selv og resten av familien spiller han for turistene. Ingeborg og Enrique innleder et forhold. Ingeborg ser at Enrique er en langt over gjennomsnittet vakker, ung mann, mens hun selv er en langt under gjennomsnittet attraktiv kvinne, og i tillegg mye eldre enn han. Hun er snart femti år, hun er kjedelig og grå, og det eneste hun har, og som han vil ha, er penger. Da hun reiser hjem til Norge begynner hun likevel arbeidet med å få oppholdstillatelse til Enrique. Hun møter på byråkratiske politimenn som gransker henne fra øverst til nederst og lurer på hvem som tok det første skrittet til det påståtte seksuelle forholdet? Hun må lyve, må fortelle at det var henne, men ingen tror på det hun sier. Kan Enrique være forelsket i henne? Eller bruker han henne, slik også hun bruker ham?

Det er enkelte elementer i denne boka som minner om bøkene til Gert Nygårdshaug. Språket, med et nesten konstant fravær av punktum er nok det viktigste og mest åpenbare likhetspunktet. Men også i beskrivelsene av stemningen på Cuba beveger Hjorth seg nær Nygårdshaugs prosa. Tempoet er hektisk, og setningene er lange og detaljrike:

”Uåpnede kasser, halvtømte kasser, bunker med gulnede aviser, magasiner, bøker i laser, utleste revnede skinninnbundne bøker, solgte de noe, var det system i galskapen, som om alle Havannas dødsbo var kjøpt opp av dette lokalet, en blanding av salgsbod, lesesal og lager i rom innenfor rom, en seng, noen lenestoler, et kjøleskap, flere bøker, lengst inne en bakhage med potteplanter, et vissent mandarintre, noe som lignet villvin opp murveggen, flere unge menn, fulle askebegre, kaffekopper, ville jeg ha kaffe?”
Store deler av boka er skrevet som et brev til sønnen. Det er slitsomt å lese på grunn av de lange setningene og de relativt hyppige temposkiftningene i teksten, men også på grunn av Ingeborg. Det er som om hele dama tappet meg for energi. Men likevel, god bok!
Lagt inn av Solgunn

Maria Vargas LLosa : Rampejenta - Lydbok


Denne bloggposten er tidligere publisert på solgunnsin.blogspot.com

Tenk at jeg velger lydbøker etter oppleser! Denne boka fikk jeg kjennskap til da jeg mottok en epost der det blant annet sto:
Det jeg lurer på er hva du synes om "Rampejenta"? Den har du ikke lest ifølge bloggen din. Hvis du leser den vil jeg gjerne høre hva du synes. Den blir lest av Duc Mai-The. Er han ikke din favoritt? Forfatteren heter Vargas Llosa.
Hilsen fra Grete xxxxxxxx


Er det Duc Mai-The som leser så hører jeg. Basta bom!

Denne gangen er det Nobelprisvinneren i litteratur 2010, Mario Vargas Llosa som har forfattet et verk med tittelen; Rampejenta. Kari og Kjell Risvik (mine favorittoversettere) har oversatt boka, og dermed lå vel alt til rette for en strålende opplevelse? Ja, det gjorde det, selv om jeg til tider ble litt satt ut av den direkte språkbruken i beskrivelsen av seksuell aktivitet. Det ble til tider for intimt.
Ricardo er hovedpersonen. Han bor i Miraflores, en bydel i Lima, hovedstaden i Peru. Til Miraflores flytter det en nydelig jente, hun er ikke som alle de andre jentene i nabolaget og Ricardo blir dypt og inderlig forelsket i henne og han kaller henne Rampejenta. De blir venner, men ikke kjærester, og plutselig en dag er hun borte. Ricardo flytter til Paris, og begynner å arbeide som oversetter. En dag treffer han Rampejenta igjen, og de tilbringer en natt sammen. Hun reiser til Cuba, og Ricardo savner henne så mye at han holder på å bli gal. Hun kommer tilbake til Paris, men er nå gift med en rik mann. Og slik fortsetter det; Rampejenta kommer tilbake til Paris, reiser langt vekk, kommer tilbake igjen og Ricardo elsker henne like sterkt.

Dette var en veldig god bok! Mye erotikk, og mye kjærlighet. En liten innvending har jeg og det er at det ble litt mye informasjon om alle oppdragene til Ricardo. Det er ikke nødvendig å vite alt om tolkeoppdragene han ble sendt på rundt omkring i Frankrike og ellers i Europa. Det fungerte mer som fyllstoff. Duc Mai-The leste som vanlig veldig bra. Anbefales!

Nick Hornby : Juliet, Naded : Aschehoug, 298 sider


God underholdning

Publisert i Altaposten 29. oktober2010, og på solgunnsin.blogspot.com
Jeg trodde egentlig jeg var ferdig med Nick Hornby etter at jeg leste den syvende boka hans, Slam, som ble utgitt i 2008. Slam var uengasjerende, og selv om jeg likte High Fidelity og Gutter er gutter, begge filmatisert med berømte skuespillere, så kan en middels dårlig bok ødelegge ganske mye.

Men plutselig en dag satt jeg med denne boka i hånda, og før jeg visste ordet av det var boka lest og fordøyd, og ja, jeg var fornøyd.
Annie og Duncan bor i en kjedelig liten by på østkysten av England. De har aldri vært forelsket i hverandre men vært sammen fordi det har vært så praktisk. Duncan har en altoverskyggende lidenskap, nemlig musikeren Tucker Crowe. Crowe hadde relativt stor suksess på åttitallet, men et eller annet skjedde under en konsert han holdt i 1984, for Crowe forsvant og har ikke vært sett siden. For Duncan og hans likesinnede, de såkalte crowlogistene har forsvinningen og musikken vært tolket og diskutert i over tjue år. Romanen starter med at Annie og Duncan har reist fra England til Minneapolis fordi Duncan vil ha et fotografi fra puben der helten sist ble sett.
Annie er drittlei hele manien til Duncan. I løpet av ferien i USA innser hun at hun har kastet bort 15 år av livet sitt på en middelmådig dust som hun ikke lenger liker. Annie utfordrer Duncan på hans kunnskap og meninger om Crowe og hun skriver et engasjert innlegg på hjemmesiden til crowlogistene, en side som Duncan er redaktør for. Hun gjør det slutt med Duncan og gleder seg over å endelig være kvitt både Duncan og manien hans. Men plutselig en dag får Annie en e-post fra selveste Tucker Crowe, det første livstegnet fra mannen på over tjue år, og de utvikler et e-postvennskap som etter hvert får en mulighet til å vokse seg til noe mer.
Hornby har i sine tidligere romaner hatt fokus på menn med en altoppslukende interesse. I Juliet, Naked fortsetter han i samme form, men det er likevel en modnere og mer reflektert tone enn tidligere. I begynnelsen av boka er fokuset på Duncan og hans besettelse, men etter hvert dreies historien mer over til Annie.

Hornby viser stor treffsikkerhet i beskrivelsene av hverdagens trivialiteter. I tillegg er replikkene morsomme. For eksempel når en av ekskonene til Crowe forteller om sitt nye og flotte liv og Crowe tenker at hun ”veiver med usikkerheten sin som et balltre”. Eller i beskrivelsen av et hjerteinfarkt som ”en uheldig medisinsk tildragelse”. Og selv om jeg er bibliotekar og syns at omtalene av oss ofte er stereotypiske liker jeg kommentarer som dette: ”Hva var vitsen med å forelske seg i en rockemusiker hvis hun ville at han skulle oppføre seg som en bibliotekar?"
Dette er nok ikke en bok jeg vil huske i årevis, men jeg koste meg i hvert fall stort mens jeg leste!
Lagt inn av Solgunn

Nominasjonene til Ungdommens kritikerpris er klare!




De nominerte er:

Mikkel Bugge: «Gå under jorda», Oktober


Helga Flatland: «Bli hvis du kan, reis hvis du må», Aschehoug


Gaute Heivoll: «Før jeg brenner ned»,Tiden


Jan Roar Leikvoll: «Fiolinane», Samlaget


Thomas Lundbo: «Synkere og svevere», Cappelen Damm


Nina Lykke: «Orgien og andre fortellinger», Oktober


Tove Nilsen: «Nede i himmelen», Oktober


Karine Nyborg: «Ikke rart det kommer kråker», Aschehoug

Vi har alle bøkene, jeglager en utstilling i dag og den kommer til å stå noen uker. Kom innom og lån med deg en bok!

Solgunn

mandag 8. november 2010

NÅ ER DET NORDISK BIBLIOTEKUKE!


Høytlesning ved morgengry og i skumringen

Denne informasjoen har jeg klippet ut fra nettsiden til Foreningen Norden:

"Høst- og vinterdagene i Norden er korte. Før i tiden, før TV og datamaskiner, var høytlesning og historiefortelling i vintermørkeret en utbredt tradisjon.
8. november 2010 er startdatoen for Nordisk bibliotekuke som i år arrangeres for 14. gang. Formålet med arrangementene er å gi den gamle nordiske fortellertradisjonen nytt liv, og å formidle nordisk litteratur til barn, unge og voksne i hele Norden. Nordisk bibliotekuke er en uke fylt med høytlesninger, utstillinger, debatter og mange andre typer kulturopplevelser i bibliotek, på skoler og i andre forsamlingslokaler, ofte i regi av Foreningen Nordens lokallag.

Verdens største høytlesningsprosjekt?

Kanskje settes det verdensrekord i høytlesning?! Ideen bak arrangementene Morgengry og Skumringstime er at tusenvis av mennesker i Norden opplever høytlesning av de samme tekstene til samme tid.
Rundt om i Norden tennes det lys og leses fra den islandske Edda og svenske John Ajvide Lindqvists bok La den rette komme inn om kvelden mandag 8. november under arrangementet Skumringstime.
Om morgenen samme dag deltar førskole- og skoleelever i Morgengry-arrangementet hvor det leses fra islandske Andri Snær Magnasons Historia om den blå planeten og fra danske Lene Kaaberbøls Skammarens dotter."

I Alta skal Alta folkebibliotek ha mange arrangement denne uka, mer informasjon om dette finner du HER.

John Ajvide Lindqvist har skrevet flere bøker, jeg har tidligere anmeldt boka Menneskehavn - anmeldelsen finner du HER også :-)

Lene Kaaberbøls serie om Skammarens dotter er utrolig bra! Jeg hørte alle bøkene for noen år siden, og det var max kos! Kan anbefales til alle; både ungdom og voksne.
Lagt inn av Solgunn

John Irving : Siste natt i Twisted River : Lydbok


God bok, men minst 200 sider for lang! Publisert tidligere på solgunnsin.blogspot.com

Dette er den første boka jeg har lest/hørt av John Irving. Det er nok en fordel, ihvertfall hvis man skal tro andre kritikere. Forfatteren har vissnok en tendens til å gjenta seg selv og bruke samme tema i bok etter bok, og det har han gjort i denne boka også. Det som alltid er med i en John Irving bok er: Bjørner, brytere, unge menn som liker eldre damer, unge menn som liker tykke damer, unge menn som har et forhold til en eldre kvinnelig slektning, selve skriveprosessen og New Hampshire.
I Siste natt i Twisted River er det Daniel og faren Dominic Baciagalupo som er hovedpersonene. Moren til Daniel er drept i en ulykke, og Daniel og Dominic bor i en liten by i New Hampshire. Dominic er kokk, og han lager mat til tømmerfløterne som holder til i byen. Dominic innleder et forhold til en svær indianerkvinne. Hun har langt tykt hår, det flommer nedover ryggen hennes. En kveld oppdager Daniel at faren blir angrepet av en bjørn. Han gjør det alle gode Baciagalpomenn gjør når bjørner angriper; han tar den store jernpanna og angriper! Dessverre er det ikke en bjørn, men indianerkvinnen som har seg en liten hyrdestund sammen med faren. Men, indianerkvinnen er død, Daniel har drept henne, og hun hadde også et forhold med byens rape gale politimann. Slik begynner flukten/jakten, og den varer i over 50 år.

Vi følger altså Daniel og Dominic gjennom flere generasjoner, men den personen som virkelig gjør boka verd å få med seg, har jeg enda ikke nevnt og det er Ketchum. Han er bare fantastisk! Å bli kjent med Ketchum gjør hele boka verd å høre!

Lagt inn av Solgunn

Daniel Glattauer : Mot nordavinden: Font - 204 sider

Flørting i cyberspace /  Publisert i Altaposten og solgunnsin.blogspot.com 6. august
Denne e-postromanen har vært litt av en suksesshistorie for den 50 år gamle forfatteren fra Østerrike. Han har arbeidet som journalist i mange år, og har også utgitt en rekke skjønnlitterære og dokumentariske bøker, men først med denne romanen ble han virkelig kjent. Mot nordavinden er satt opp som teaterstykke og ble nominert til den tyske bokhandlerprisen.

Hele romanen er en e-postkorrespondanse mellom Emmi og Leo. Det starter med at Emmi Rothner har planlagt å si opp abonnementet på ”Like”. Det viser seg at hun etter gjentatte oppsigelser fortsatt får bladet, noe som gjør henne skikkelig forbannet og hun skriver en sint e-post til forlaget. Denne blir feilsendt, som all hennes tidligere e-poster til ”Like” (viser det seg) og havner i innboksen til Leo Leike, en mann som bor i samme by som henne; Wien. Emmi og Leo begynner å skrive til hverandre, og i begynnelsen er tonen veldig formell. Det går imidlertid ikke lang tid før det skjer et skifte i dialogen. Det blir betroelser, og nysgjerrighet. Emmi er gift med en mann som er betydelig eldre enn henne. Hun sier at hun er lykkelig i ekteskapet sitt, men hun og mannen har hvert sitt soverom, og hvorfor bruker hun kveld etter kveld på å skrive eller vente på e-post fra Leo? Leo bor alene, han er nettopp blitt dumpet av kjæresten, og fremstår som ganske søkende. En kveld blir de enige om å møte hverandre på en kafé. Men hvor lurt er nå det?

Sjangermessig er dette å betrakte som en gammeldags brevroman, bare med den store forskjellen at her går alt så mye fortere, og som typisk er i en e-post tar den som taster seg ikke alltid tid til å lese igjennom og tenke over alt man skriver. Jeg syns nok at Emmi og Leo blir nære venner veldig fort, og jeg kan ikke si at jeg forstår at Leo gidder å bruke tid på kommunikasjonen med Emmi som fremstår som både sjalu og kontrollerende. Men det blir jo min personlige oppfatning, og fordi personskildringene er så tydelige føler jeg at denne historien er troverdig. Som en samtidsroman passer den helt perfekt. Det er skremmende mange som vil kjenne seg igjen i situasjonen Emmi og Leo har satt seg selv i. Det er ofte mye mer fristende å bruke tiden sammen med datamaskinen enn med de virkelige menneskene som befinner seg i samme hus. Med de korte e-postene og den hurtige frekvensen mellom dem, blir dette er roman det går veldig fort å lese. Noe er ganske morsomt, noe irriterende, men den største styrken er elementet av gjenkjennelse som nok vil treffe mange.
Terningkast 4

Lagt inn av Solgunn