”Livet er en gamp!”

Karl Ove Knausgård
Min Kamp 1
Forlaget Oktober
435 sider

Romanen Min Kamp 1 har et sterkt fokus på det litterære språket og er en slags selvbiografisk fortelling om livet til forfatteren selv.

Boka begynner med en beskrivelse av døden selv, og i løpet av boka får man servert mange tanker om livet og de store spørsmålene. Vi møter en reflekterende mann, som går tilbake og tenker over livet sitt. Han påstår at han har dårlig hukommelse, men allikevel er alle handlingene og beskrivelsene av omgivelsene utrolig omfangsrike og uhyre detaljerte. Vi får blant annet gjenfortalt mye av barndommen og ungdomstiden hans.

Romanen er skrevet på en ekte og levende måte, der det er mange småting som man kan identifisere seg med. Små detaljer, forbipasserende tanker og en del av de følelsene han har, er rett og slett helt vanlige ting som vi alle kan kjenne oss igjen i.

Min kamp er en bok med høy kompleksitet. Det er ikke sjeldent med lange tankelinjer om både stort og smått. Det brukes gode språklige virkemidler som at personene i boka har karaktertrekk som går igjen og gjentas, kanskje for å understreke noe viktig med dem. Karl Ove har for eksempel alltid krøllete femti/hundrelapper, og farmoren hans sier ofte, som det står i boka: ”Akk ja. Livet er en gamp, sa kjerringa, hun kunne ikke si k.”

Forfatteren virker ærlig i fortellingen sin; han fremstiller pinlige og intime detaljer om andre personer, men det er seg selv han er mest utleverende og strengest mot. Det har vært stor debatt om denne serien i media, der den har blitt hyllet som et stort og fantastisk verk, samtidig som mange kritiserer boka for at den er så avslørende om hvilke tanker han har om andre folk, og at han er så privat i skrivestilen sin. Mange stiller seg spørsmålet over hvorfor akkurat Knausgård har rett til å skrive et stort verk på 2700 sider (til sammen med alle seks bindene), hvorfor er hans liv så spennende at han må vise det til alle? Folk er faktisk interesserte i et helt vanlig liv, blottet for glamour. Så man kan jo si at ideen funker som roman, men er det etisk riktig å komme med alle utleveringene av andre folk og seg selv? Boken er også skrevet i hyperrealisme, og helt banale ting som å tørke seg bak, er beskrevet ned til minste detalj. Dette gjør boka ganske langtekkelig og vanskelig å komme seg gjennom. Til tider har man lest ti sider uten egentlig å ha fått med seg noe nytt og fornuftig. Disse innvendingene er likevel ikke noe som trekker stort ned på hva dette omfattende prosjektet, og som i alle fall jeg kommer til å lese fortsettelsen, og slutten på.

Skrevet av elev i musikk/drama vg2, Alta vgs (Juryklasse for Ungdommens Kritikerpris)