Nicolai Houm
Alle barn er laget av ild
Tiden Norsk Forlag
167 sider
Fra synsvinkelen til en musikklinjeelev, er denne novellesamlingen bygget opp som et album, en CD. Den har alt innholdet som man forventer å høre på en CD – en litt myk start, et par kjærlighetssanger, et hardtslående tittelspor, og et par eksperimentelle prosjekter hvor artisten (d.v.s. forfatteren) har fått boltret seg fritt med instrumentet.
Man blir ikke tatt med storm av bokas åpningsnovelle, ”Jentene på Seestrasse”, selv om den handler om en tysk sportsfisker som ligger for døden i en ambulanse. En skulle tro et slikt utgangspunkt ville bli en actionfylt kamp om livet, men her bryter Houm med forventningene en har til novellesjangeren. Noe han til en viss grad gjør gjennom hele boka, og det er kanskje den eneste røde tråden jeg kan se i novellesamlingen. Denne litt slappe stemningen bygges grandiost opp til i novellen ”Slutten”, som omhandler verdens undergang sett gjennom øynene til ulike mennesker rundt om på kloden.
Like storslagent hadde det vært om avslutningen var tittelnovellen ”Alle barn er laget av ild”. Dette er, etter min mening, bokas høydepunkt, om så kun på grunn av den siste setningen, som rett og slett roter med hodet til leseren. Selv var jeg nødt til å fordøye denne setningen i et par dager. Novellen handler om en barnløs kvinne som tar en stilling på en barnevernsinstitusjon. Barnløsheten er nettopp grunnen til at hun tar denne stillingen. Etter en horribel hendelse, skjer det et tidshopp. Her begynner mannen på sin historie, som finner sted før kvinnens. Avslutningen på denne prologen får en til å undre om høyere krefter har en finger med i spillet i den videre handlingen, som jeg ikke skal avsløre mer om, annet enn å antyde at det har noe med barn og barnløshet å gjøre.
Det høye nivået holdes etter min mening ikke oppe gjennom hele boken. Et par av novellene blir glemt straks man har lest dem. Grunnen til dette er at Houm har byttet ut spenningen, som dominerer resten av boka, med en dybde, som ikke passer inn i resten av stemningen. Denne dybden ble derfor usynlig for meg, og jeg måtte lese gjennom de samme novellene et par gang for å forstå at de faktisk ikke var kjedelige. Dette kan også bli sett på som en styrke, for samlingen kan dermed appellere til forskjellige typer lesere. Godt utført av Houm.
Skrevet av elev i musikk/drama vg2, Alta vgs (Juryklasse for Ungdommens Kritikerpris)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar