Literature killed the radioactive stars

Tsjernobylfortellinger
Ingrid Storholmen
Aschehoug
139 sider

Kunsten å gjøre en katastrofe om til noe vakkert.

Ingrid Storholmen, født i 1976, vokste opp med konsekvensene av Tsjernobylulykka nært på seg i Verdal i Nord-Trøndelag. Inspirasjonen for å skrive boken var at søstrene hennes i ung alder fikk kreft i skjoldbruskkjertelen, som følge av den radioaktive forurensningen i Midt-Norge i 1986. I 2002 reiste Storholmen rundt i ”den forbudte sonen” ved kjernekraftverket i Tsjernobyl, og til kondemnerte områder i Hviterussland og Ukrania. Romanen ble skrevet før og etter den 2 måneder lange turen. Storholmen skriver selv at hun skrev boken for å sette spørsmålstegn ved den avslappede holdningen til kjernekraft som et riktig miljøvalg, da konsekvensene om det går galt, er massive og globale.

Den 26. april 1986 kl. 01.23, eksploderte en av reaktorene i kjernekraftverket i Tsjernobyl, og tidenes alvorligste atomkraftverkulykke var et faktum. De store brannene slapp store mengder radioaktiv damp og røyk ut i atmosfæren. Tsjernobylfortellinger er en samling skjønnlitterære fortellinger om de som levde med følgene og de som ventet på å dø i tida etter ulykken, som en følge av strålingen. Fortellingene utspiller seg hovedsakelig fra byen Pripyat, som lå et steinkast fra kjernekraftverket. I dag er dette en spøkelsesby. Vi får høre de overlevendes, og døendes historier i form av bl.a. feberfantasier, metaforer, og dikt. I begravelsen til en stråleskadet mann, hopper kona hans ned i graven under kista for å dø sammen med han. Det er bare en av mange hjerteskjærende historier.

Språkkvaliteten hadde ikke vært den samme uten Storholmens fantastiske evne til å framstille historien svært billedlig. Fortellermåten tar deg helt inn i hjertet av angsten, frykten og den nervepirrende spenningen og stillheten de overlevende lever med. Det er en svært grotesk, men vakker bok om noe helt realistisk, men samtidig så fjernt for oss som ikke har fått livene våre lagt i grus av atomkraft. Grunnet språket, krever boken konsentrasjon og innlevelse når man leser, men den er samtidig så fascinerende at den er vanskelig å legge vekk. Det er en svært viktig bok, da miljøspørsmålene er en svært omdiskutert og viktig sak i vår tid. På siste side skriver Storholmen; ”Å underkommunisere risikoen ved kjernekraft, er å glemme Tsjernobyl”. Om hun har rett kan diskuteres, og bør diskuteres. Det er et politisk opprør mot nåtidens forhold til kjernekraft pakket inn i en skjønnlitterær utgivelse. Grunnet dette, vil boka nok ikke bli lest av så mange, men den er verdt å bruke tid på, ikke bare politisk, men også som en rørende litterær opplevelse.

Skrevet av elev i musikk/drama vg2, Alta vgs (Juryklasse for Ungdommens Kritikerpris)